Kategoriarkiv: Kasus

Individualisering i homøopatien VI

Av
Arnt Folkman
homøopat

Den logiske symptomtotaliteten

For å si noe om den logiske symptomtotaliteten i kasus, kan det være tjenlig å gå vegen om keynote-begrepet. Ordet keynote stammer fra musikken. I «The Genius of Homeopathy», på sidene 156 – 163, skriver Stuart Close om keynotes i homøopatien:
The term «keynote» is merely suggestive as used in this connection, the reference being to the analogy between materia medica and music.
The «keynote» in music is defined as «the fundamental note or tone of which the whole piece is accomodated.

(Ordet keynote i Cappelens store ordbok: Grunntone, bærende prinsipp, grunnprinsipp, en åpningstale som anslår hovedtemaet for møtet.)

Tenk deg et musikkstykke i a -moll. Det markeres med en b på a-plassen og betyr at tonen a i alle oktaver – gjennom hele musikkstykket – skal være en halv tone lavere enn ordinær a. De andre tonene spilles på ordinært vis. De senkede a-ene er musikkstykkets keynote(s) og gir stykket dets karakter.

Keynote-begrepet i homøopatien tilskrives Guernsey. I «The genius of Homeopathy» formulerer Stuart Close hva Guernsey mente med «keynote» slik:
A characteristic or keynote is a generalization drawn from the particular symptoms by logical deduction.
(Deduksjon betyr slutning fra det allmenne til det spesielle.)

Hva er meningen med det kursiverte? Jeg tror det følgende skulle dekke bra:
Et nøkkelsymptom er et symptom med et spesielt trekk som det deler med flere karakteristiske symptomer i kasuset.
Det spesielle trekket fremkommer ved å studere de karakteristiske symptomene under ett – og så formulere det spesielle to eller flere av dem har felles.

Keynotelitteraturen:
Hvis vi ser på Guernseys eller Allens «Keynotes», så finner vi ikke utsagn om midlenes generelle individualitet, men samlinger av karakteristiske symptomer – noen generelle i Kents betydning av ordet, andre lokale. Dvs. kapitlene er en blanding av deldeduksjoner og lokale karakteristiske enkeltsymptomer som til sammen skal danne et bilde av midlets spesielle karakter. Men den endelige generaliseringen av materialet for det enkelte middel som helhet, er ikke gjort. De «gamle» har ikke tatt det siste avgjørende skrittet mot en totalforståelse av midlenes – og kasusenes – spesielle natur/toneart. Men materialet de har etterlatt seg i keynote-litteraturen, er et meget godt grunnlag for slike generaliseringer. Det er opp til oss å gjøre jobben ferdig.

Den logiske symptomtotaliteten:
Den logiske symptomtotaliteten består av de symptomene som viser hvordan den syke eller prøveren virkeliggjør «tonearten» i kasus eller prøving. Alle andre symptomer i kasuset er å regne som perifere i forhold til simillimum.

For igjen å demonstrere ved hjelp av musikken: Se på prøvinger og kasus som konserter. Som før sagt, det som gjør en konsert til for eksempel en a-mollkonsert, er at alle a-er i alle oktaver er senket en halv tone. Det er bare disse tonene som er spesielle i konserten. Alle de andre tonene spilles på ordinært vis – og betyr følgelig ikke noe for tonearten.
Dersom du visste dette, og konserten var kasuset ditt, var det bare a-ene – i alle oktaver – som var av interesse for repertoriseringen. De utgjør den logiske symptomtotaliteten i konserten/kasuset.

For å finne de symptomene som demonstrerer tonearten og til sammen utgjør den logiske symptototaliteten blant likt og ulikt av karakteristiske symptomer, kan vi gå to veger:

Lippes veg:
Lippe tok den numeriske symptomtotaliteten i kasuset, trakk fra de symptomene som var ventelige ut fra fysiologi, anatomi og diagnose, og satt da igjen med de symptomene som var spesielle for det syke individet han hadde foran seg.
Denne vegen krever stor kunnskap om fysiologi, patologi og dyktighet til å stille diagnose. Men krever ikke nødvendigvis noen forståelse av det individuelle temaet som går gjennom patologien.

Guernseys veg:
Guernseys veg til symptomvalget krever forståelse av og ferdighet til å formulere det individuelle poenget ved de patologiske ytringene (tonearten) i det aktuelle kasuset. Uten slik ferdighet og forståelse, er det umulig å se hvilke symtomer som demonstrerer individualiteten – og plukkingen av symptomer til repertorisering blir en ganske tilfeldig affære.

Close skriver: Confusion arose and still exist through the inability on the part of many to reconcile the teaching of this paragraph (§ 153) with the apparently conflicting doctrine of The Totality of the Symptoms as the only basis of a true homeopathic prescription. These have taken refuge either in the mechanical «symptom covering» already referred to, as fulfilling their conception of the «totality»; or in what is known as «keynote prescribing», which, as they practice it, means prescribing on some single symptom which they (perhaps whimsically) regard as the «keynote» of the case.

Så langt jeg kan se av de kildene jeg kjenner, har ikke Guernsey etterlatt seg en klar metodikk for å forstå og formulere hva som kjennetegner den logiske symptomtotaliteten i kasuset – eller for den saks skyld i midlet. Jeg har gjort et forsøk på det. Se kasuset i artikkel III. Formuleringen som fremkommer om en anvender metoden, kaller jeg «patologiens dynamiske poeng». Vi kunne likegodt kalle det patologiens toneart, eller enda bedre – den sykes dynamiske forstyrrelse. I artikkel III demonstrerer jeg metodikken, men anvender ikke «det dynamiske poenget» ved symptomvalget.

Jeg skal forklare hvorfor:
Jeg har inntil nylig unnlatt å velge de elementene som danner grunnlaget for det dynamiske poenget i kasus til repertorisering. Repertoriseringen er foretatt ved hjelp av «tilfeldig» valgte karakteristiske symptomer av type SLOF og generelle symptomer etter Kents symptomklassifikasjon og gradering.

Ved å gjøre det slik, ville jeg prøve å holde skjønnet jeg måtte utøve for å tolke frem det dynamiske poenget i kasuset utenfor repertoriseringen – og frembringe en repertoriseringsliste bare på grunnlag av den empiriske kunnskapen i homøopatien. Valget av simillimum foregikk så ved at jeg brukte det formulerte dynamiske poenget på den empirisk frembragte repertoriseringslisten – for så å kontrollere resultatet mot Materia Medicaen.

Jeg har altså for sikkerhetens skyld repertorisert alle kasus slik Bönninghausen har foreskrevet for kasus, uten noe klart individuelt særpreg – selv om særpreget var synlig i intervjuet.

Etter som jeg er blitt rimelig sikker i å se det dynamiske poenget, er tiden moden for å velge bare de karakteristiske symptomene som utgjør den logiske totaliteten i kasuset til repertorisering.

Individualitet og patologi i homøopatien III

Arnt Folkman
Grimstad 1998

Valg av karakteristiske symptomer fra intervjuet til repertorisering

Først viser jeg til artikkel I i artikkelserien. Der skrev jeg om homøopatiens syptomlære. Av den fremgår det at vi i hovedsak har to verktøy til å velge ut karakteristiske symptomer med

  • STOLUF eller SLOF
  • Kents symptomklassifikasjon og gradering.

Tekstkritikk:
Når vi bruker verktøyene, bør vi være svært kritiske til de tekstbitene vi tolker symptomene ut av. Det gjelder spesielt de mentale symptomene. Er teksten tvetydig, så ikke bruk den. Du gjør ikke noe galt med det symptomet du ikke bruker. Pass på at de mentale symptomene du bruker, virkelig er følgetilstander til fysisk patologi, ellers risikerer du å repertorisere på karakteregenskaper. Diskusjonen om hvorvidt karakteregenskaper skal/kan brukes ved repertorisering, regner jeg meg ferdig med.

Å plukke karakteristiske symptomer:
I det følgende viser jeg i praksis hva jeg mener med å plukke karakteristiske symptomer fra et redigert intervju. Jeg tar for meg tekstbit for tekstbit, vurderer teksten og ser den i forhold til STOLUF/SLOF. Etterpå ser jeg symptomene i forhold til Kents klassifikasjon og gradering.

Det redigerte intervjuet:

Merknad STOLUF Følgetilstand og lignende
Lavt stoffskifte. Tar
Thyroxin
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Formingsmenneske

Hodet.
Verk:
-migrene
<når sammen med mennesker jeg ikke tør være som jeg er med.
 

 

< av Anervan

>av betablokker

Trykk rundt øynene – ett av dem eller begge. Kan være på den ene eller den andre siden av hodet – eller som en kniv på issen.

 

 

 

 

 

 

>å klemme hodet sammen

Våkner med mellom 0100 – 0300
>hvis sovner
>etter å ha sovet noen timer
<rød og hvit vin
<sterk sol og varme
<varmt rom
>kaldt omslag

Genitalia.
Mens:-diarre under mens.
Magesmerter under mens.
>av å gå langt og voldsomt -ta seg ut.
Mens var borte i flere år da jeg var ung.


Buk.
Smerte.
<hvisgruer meg til noe.

Generelt.
Mentalt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Extremiteter.
Føtter
kalde

Kramper
legger
<når lagt meg
>klemme på dem.

 

Vil gjerne tilfredsstille.


Migrenen er ikke så tydelig. Ikke opplagt hva jeg får den av. Kan forveksles med spenningshodepine.


Fikk migrene av det som skulle få den bort.

 

 

Kvalm hvis ikke demper smertene. Perfeksjonist – alt må være sagt så det er forstått riktig.
Forbinder det med å holde seg tilbake. Har ikke lyst. Sier ja, så koselig.Mener det ikke Holder tilbake.

min ærlige reaksjon.
Er redd for å få oppmerksomheten på meg når jeg har avvikende meninger.

Tett nese når Anervan

 

 

Trang til å åpne vindueene.
>inntil avkjøling. Så kan det være godt med et varmt omslag.

 

 

 

 

 

«Nevrose»:-angst pga. arbeidssted.

Tegnet kart fra seng til arbeidssted.
Gikk et stykke på veggen – så tilbake til sengen igjen.
Greide ikke trå over dørstokken til sjefen.
Vært på modum pga. forhold til menn.

Følte kroopslig lammelse når ferdig med mitt bidrag. Jeg stod fastnaglet.

Skrekk for oppmerksomhet. Jeg ble amøbe.Alle tanker forsvinner. Geleaktig følelse. Som jeg ikke har skjelett igjen. Mister formen. Kroppslig følelse. Fjerner meg fra kjernen-tyngden i meg selv. «Du er som en ostebete». Det traff. Ost ut av gryta før den er fast.

Fast form er å ta ansvar- beslutning


Fungerer ikke så godt når kalde føtter.

Klemmer det ut av musklene. Kan flytte til en annen muskel

 

Så vurderingen av tekstbitene:

A) Hodet: «Smertene er < når jeg er sammen med mennesker jeg ikke tør å være som jeg er med».
Vurdering: Mangetydig utsagn. Brukes ikke.

B) Hodet: < av Anervan. Fikk migrene av det som skulle få det bort.
Vurdering: Kontradiktorisk reaksjonssett?

C) Hodet/ansikt?: Trykk rundt øynene — rundt ett av dem, eller rundt begge. Det kan være på den ene eller den andre siden av hodet.
Vurdering: Pressende smerter? Rundt øyne. Flytter? Alternerer?

D) Hodet: Som en kniv oppå issen.
Vurdering: Smerte — stikkende?, som av en spiker?, oppå issen i et lite punkt?

D) Mage: Kvalm hvis jeg ikke demper hodepinen.
Vurdering: Kvalmen følgetilstand til hodepinen. Kvalm av smerte.

E) Hodet: > av å klemme hodet sammen.
Vurdering: > av ytre press.

F) Hodet: våkner av hodepine rundt kl. 0100 — 0300.
Vurdering: Hodepine < 0100 — 0300? eller våkner av hodepine 0100 — 0300? Generelt < 0100 — 0300.

G) Hodet: > hvis sovet noen timer. > hvis sovner.
Vurdering: Usikker på hva hun mener.

H) Hodet: < hvit og rød vin.
Vurdering: < vin? < sur vin? < spirituosa? Kontradiktorisk reaksjonssett?

I) Hodet: < sol og sterk varme.
Vurdering: begge deler, eller bare av en av delene?

J) Hodet: < varmt rom. Trang til å åpne alle vinduer. Må ut.
Vurdering: < varmt rom? Trang til friluft?.

K) Hodet: > av kaldt omslag inntil avkjøling. Så kan det være godt med et varmt omslag.
Vurdering: > av kaldt omslag. > av varmt omslag. Kontradiktorisk reaksjonssett.

L) Buk: Vondt hvis jeg gruer meg til noe.
Vurdering: Smerter i buk. < av forventningsspenning.

M) Buk: Smerte i buk under mens. > gå langt og fort.
Vurdering: < under mens. > kraftig morsjon. > gå fort?

N) Rectum: Diarre under mens.
Vurdering: Rectum.- diarre. < under mens.

O) Generelt: Fungerer ikke så godt hvis kalde føtter.
Vurdering: < kalde føtter.

P) Extremiteter: Kramper i legger. < når jeg har lagt meg. > å klemme hardt på dem Klemmer det Ut av muskelen. Det kan flytte til en annen. < kalde føtter.
Vurdering: Kramper i legger. < i seng? < I ro? > klemme hardt på. Flytter. < kalde føtter.

Nå vet vi noe om hvilke symptomer som er i intervjuet. Da er det på tide å se dem i lys av Kents symptomklassifikasjon og gradering. N.B. det som er sagt om symptomer det er tvil om under.

Generelle symptomer:

  1.  < av kalde føtter generelt
  2. Kontradiktorisk reaksjonssett. Godtar dette fordi det antydes i intervjuet på flere steder.
  3. > av ytre press. Gjelder både hodet og muskulatur på extremiteter.
  4. < av forventningsspenning. Årsak til fysisk smerte.

Lokale symptomer:

  1. Smerter. Som en kniv på issen. (Stikkende — ett lite punkt? Som en spiker?)
  2. Kvalm av hodesmerter. Kan diskuteres om dette er et generelt sumptom.
  3. Hodet < 0100 — 0300. Kan diskuteres om dette er et generelt sumptom.
  4. Smerter i buk – < under mens. > av kraftig morsjon.
  5. Rectum — diaré under mens.

Symptomvalg:
Jeg velger følgende symptomer til repertorisering:

  1. < av kalde føtter
  2. Kontradiktorisk reaksjonssett
  3. < 0100 — 0300
  4. (> av yte press)
  5. < av forventningsspenning

Som du ser har jeg valgt generelle symptomer til repertoriseringen. Det vil si at det simile jeg kommer fram til, sansynligvis vil dekke et langt behandlingsperspektivet.

Repertoriseringen:
Jeg bruker «Det syntetiske repertoriet».

En annen ting — fordi ethvert repertorium er bare sånn omtrent riktig, er det viktig å anvende dem med forsiktighet. Følgende regler har utkrystallisert seg for meg i årenes løp:

  1. Vær forsiktig med å subtrahere rubrikker.
  2. Hvis du sitter med en tekstbit som kan bety to ting, så finn begge rubrikkene og adder dem — eller gå forbi.
  3. Gå ikke uten videre ut fra at simillimum finnes blant de midlene som skårer høyest på listen. En god regel er å kontrollere alle midler som har et skår på over 60% av de rubrikkene du repertoriserte på.. Adderte rubrikker telle i denne sammenhengen som en. Da legger du inn et sikkerhetsnett som som oftes fanger opp både dine og repertoriets feil.

Valg av lokale eller generelle rubrikker:
Jeg har inntil nylig levet i den tro at midlene i de generelle rubrikkene i Kents repertorium var midler som var registrert der fordi de angikk generelle symptomer. Men von Bönnighausens «Terapeutic Pocketbook» har fått meg til å tvile på det.
Von Bönnighausen har tydeligvis ordnet boken etter SLOF. Dvs. at alle midler som noen gang har angått affeksjoner på en bestemt lokalitet, er samlet under denne. Det er gjort uten å ta hensyn til om lidelsen det gjelder er et uttrykk for et lokalt eller et generelt fenomen.
Slik går han igjennom hele SLOF. Alle modaliteter med tilhørende midler er samlet for seg — igjen uten å angi om det gjelder lokale eller generelle fenomener. Det samme med sensasjoner.
Når du bruker repertoriet, kan du finne midlene til et hvilke som helst symptom — lokalt og/eller generelt – ved å sette sammen midler fra rubrikkene som angår de karakteristiske trekkene ved symptomet.
Spørsmålene som reiser seg er : Er midlene i rubrikkene i den generelle delen av Kents repertorium av samme beskaffenhet som Bönninghausens? Dvs. — er de en samling av midler som ved en eller annen anledning har angått – lokalt og/eller generelt — det karakteristiske fenomenet rubrikken gjelder?
Hvis så er tilfelle, åpner det for en bruk av den generelle delen i Kents repertorium som ligner på Bönnighausens praksis.
Jeg har prøvet det i noen tid. – dvs. der jeg ikke fant lokalitet, sensasjon eller modalitet i de lokale avdelingene , tok jeg midler fra rubrikker i den «generelle delen av Kents repertorium. Resultatet synes å bekrefter at midlene i denne delen av Kents repertorium, er plassert der etter de samme kriteriene som von Bönninghausen har brukt. Hvis andre gjør den samme erfaringen, kan det bety at begrepet generell har en betydning i Kents symptomgradering – og en ganske annen betydning når det brukes om rubrikkene i repertoriet.
Jeg har gjort det samme eksperimentet med «Det syntetiske repertoriet». Erfaringene med det er de samme som med Kents repertorium.

Rubrikkene jeg brukte til repertoriseringen av kasuset over var:

  • < kalde føtter: – cold, becoming, a part of boddy agg. / cold, becoming feet
  • Contradictory and alternating states
  • Night, after midnight 0100, 0200, 0300
  • Ailments from antisipation

Tar med midler som skårer 3 og 4 ganger. Repertoriseringslisten blir da seende slik ut:

  • Ars. – 3/7
  • Kali.- C. — 3/3
  • Puls. — 4/9
  • Sep. — 3/5
  • Thuja — 3/4?

Gjenkjenning av simillimum på repertoriseringslisten:

Hvis du ikke kjenner sykdomsbildet til den syke igjen i M.M. til de midlene repertoriseringen bragte fram, kan det skyldes at simillimum ikke er på listen, eller at forståelsen din av kasuset og Materia Medica ikke strekker til. I slike tilfeller gir du sulphur. Enten kurerer du , eller du tydeliggjør kasuset ditt slik at du kjenner det igjen i M.M. i andre omgang.
For noen år siden kunne jeg ikke ha skrevet dette uten å ha blitt «pepet ut». Ja, jeg blir det muligens også dag selv om det har vært kjent siden «De kroniske sykdommene» kom ut. Men den boka er jo så «gammeldags» at «ingen» leser den.

Men hvordan gå fram for å kjenne sykdomsbildet til den syke igjen i M.M. til de midlene repertoriseringen bragte fram? I Aude Sapere nr. 1/97 prøvde jeg å si noe generelt om det. Jeg får be deg lese Individualitet og patologi i homøopatien II før du fortsetter å lese her.

Før vi ser på selve kasuset, så la meg si noe om en holdning til virkeligheten. I vår kultur har vi en forestilling om at verden lar seg forstå hvis vi vet nok om de enkelte delene den består av. I vårt strev for å finne ut mest mulig om detaljene, glemmer vi lett den sammenhengen de står i. Faren ved en slik holdning er uttrykt i erfaringen om at helheten er mer enn summen av de enkelte delene den består av. Vi er utstyrt med evnen til å «se» dette «mer enn summen av delene». I andre kulturer er denne evnen høyt verdsatt og tilsvarende kultivert. Som en følge av denne forskjellen i tilnærmingsmåte, dyrker vår kultur analysen, mens andre kulturer dyrker syntesen. Det ideelle ville være om vi holdt begge tilnærmingsmåten for likeverdige, og brukte dem bevisst og etter behov.

Når du nærmer deg kasuset, må du ta i bruk begge tilnærmingsmåtene. Den analytiske evnen trenger du for å redigere kasuset , for å velge ut karakteristiske symptomer til repertoriseringen og for å velge rubrikker i repertoriet. Men for å forstå den dynamiske ideen i kasuset trenger du den syntetiserende evnen. Den første delen av jobben klarer vi greit fordi skolegangen vår — helt fra 1. klasse — tar sikte på å trene og å premiere den
analytiske begavelsen vår. Den andre delen av jobben, som setter krav til den syntetiserende evnen vår, har vi nok større problemer med fordi skolegangen vår aldri etterspurte eller premierte den. De fleste av oss (?) fikk aldri utviklet den.
Når jeg nå prøver å forstå kasusets dynamiske ide, tar jeg i bruk den syntetiske tilnærmingsmåten, og/eller evnen til å se analogier. En analogi til noe, er et annet forhold som ikke er likt, men likeartet. Hold fast på det da.

La oss se om vi kan finne hva som er den gjennomgående ideen i denne personens selvforsvarsadferd — den dynamiske ideen i patologien. Vi går til det redigerte intervjuet over.
Jeg er på jakt etter fenomen som av en eller annen grunn er merkverdige — som har «ladning» — dvs. som enkeltvis eller sammen med noe annet i teksten, evner å fange oppmerksomheten min. Den eneste måten å finne slike «rariteter» på er å lese den sykes framstilling om og om igjen.
Uten den følsomheten som trening gir, kan oppgaven virke ganske håpløs, men fortvil ikke. Det er en treningsak. Langsomt utvikler du «gehøret».
Jeg liker å begynne med det fysiske fordi der er ting mindre farget av holdninger og karakteregenskaper. Jeg «plukker»:

Hodet:
Migrenen kan forveksles med vanlig hodepine.
Fikk migrene av det som skulle få det bort.
Kan være på den ene, eller på den andre siden.
> av kalde omslag inntil avkjøling. Så kan det være godt med et varmt omslag.

Genitalia:
Smerter i buken under mens. > av å gå lang og voldsom tur — ta seg ut.

Extremiteter:
Kramper i leggene. > av å klemme på dem. Klemmer det ut av musklene. Det kan flytte til en annen muskel.

Mentalt:
Under nevrose: — angst pga. arbeidssted. Tegnet kart fra seng til arbeidssted. Gikk et stykke på vegen — så til sengs igjen.
Skrekk for oppmerksomhet på min person. Jeg ble amøbe. Alle tanker forsvinner. Geleaktig følelse. Som jeg ikke har skjelett.

Så var det den dynamiske ideen i kasuset da – ved hjelp av syntesen av analoge fenomener.
Hodet forteller på forskjellig vis om noe foranderlig, noe som veksler, noe motsigelsesfullt Leggene forteller en lignende eller analog historie. Krampene skifter plass. Fra buken er signalene ikke like tydelig analoge. Det eneste måtte da være at smertene blir > av å ta seg ut. Vi venter oss vel at ro lindrer en slik situasjon som er beskrevet her. Det motsatte må i tilfelle regnes som uventet — overaskende.
Det er ikke uvanlig at jeg får med fenomen på en slik liste over merkverdigheter i et kasus som jeg ikke kan se har noen klar sammenheng med de øvrige. Ta dem likevel med hvis du føler de har ladning. Når du tolker et kasus feil, er det ofte disse bitene som i andre forsøket setter deg på sporet av den riktige tolkningen.
Materialet som helhet gir likevel antydning om en tendens. Så det er ikke nødvendig å «presse» detaljene fra buken.
Noe motsigelsesfullt og foranderlig kommer til syne når jeg syntetiserer de utsorterte signalene fra det fysiske. Lokaliteter og en modalitet forandrer seg.
Kan jeg finne noe som er analogt til dette på det mentale området? på det emosjonelle og intellektuelle planet?

Det skulle ikke være for vanskelig å «se» analogien mellom de påpekte særtrekkene ved det fysiske reaksjonssettet og reaksjonene under «nevrosen».
Konklusjonen må bli: Den sykes selvforsvarsadferd særmerkes av det foranderlige og paradoksale. Det kommer tydligst til uttrykk på lokaliteter og modaliteter.

Hva nå ?
Jeg har kommet frem til en foreløpig konklusjon på grunnlag av nokså entydige signaler fra flere fysiske lokaliteter. At tendensen er synlig på flere lokaliteter, og at det finnes analoge forhold på det mentale området under mental sykdom, styrker meg i troen på at jeg har tak i noe vesentlig.

Det jeg må gjøre nå, er å sammenholde konklusjonen med repertoriseringslista, for å se om jeg finner det samme temaet som dynamisk poeng i M.M. til et eller flere av midlene på denne. Om denne sammenligningen skal være en mulighet for deg, må du ha forstått M.M. på samme måte som jeg viste for kasusets del.
Repertoriseringslista:

  • Ars. – 3/7
  • Kali.- C. — 3/3
  • Puls. — 4/9
  • Sep. — 3/5
  • Thuja — 3/4

I M.M. til alle de fem midlene, finner du det alternerende. Hos de fire siste, finner du også det motsetningsfylte om enn på forskjellig måte. Med andre ord, repertoriseringen har bragt frem 4 midler med variasjoner over det særtrekket vi så som fellestrekk ved den sykes patologiske ytringer. Midlene sansynliggjør tolkningsresultatet og tolkningsresultatet sansynligjør repertoriseringsresultatet. Det bekrefter også riktigheten av den metodikken vi har fulgt.
Kali. — c. skifter lokaliteter og modaliteter. Sepia blir > av mer av det som gjorde henne <. Puls. Er foranderlig som Kali. — c. Hun blir > av forsiktig morsjon men < av voldsom morsjon. I dette tilfellet velger jeg derfor å starte behandlingen med Kali. — c. og har Pulsatilla og Sepia på «lur».

Ved å arbeide slik, bruker jeg den empiriske kunnskapen i homøopatien — alene – til å frembringe repertoriseringslista. Det står for vitenskapen. Så tar jeg i bruk homøopatens «artistiske» begavelse for å vurdere det empiriske resultatet. Slik forener jeg vitenskapen og kunsten innen faget.

Merknader til kasuset:
Etter diverse plusspotenser av Kali-C. ble først urinvegsproblemene borte – og så langsomt, meget langsomt ble migrenen nesten borte. Legg merke til rekkefølgen. Plagene ble > fra periferi til sentrum – dvs. i gal rekkefølge i forhold til Herings lov. Her var det grunn til å passe seg.

Som antydet, var jeg ikke helt sikker på middelvalget i første omgang. Pulsatilla og Sepia kunne også være aktuelle.
Pasientens reaksjoner på behandlingen demonstrerte at Kali -C. var feil middel. For å velge påny mellom de aktuelle midlene, måtte jeg spørre om det har framkommet noe under behandlingen som kunne sette meg på riktig spor.

Under behandlingen kom den syke opp i en vanskelig valgsituasjon. Hun valgte et alternativene den ene dagen og det motsatte den neste. Slik fortsatte hun gjennom flere uker. Hun sier selv at hun følte seg ambivalent og at det var vanskelig å vite hva hun ville.
Siden dette ubestemte, vinglete blir svært markert under behandlingen, på grunn av tolkningen av kasuset før behandlingen tok til og fordi repertoriseringen bragte frem Sepia og Pulsatilla som alternativer til Kali-C., gav jeg nå Pulsatilla.
Etter dosen kom en uke med mye hodepine. Deretter avtok den i hyppighet og styrke. Urinvegene forholdt seg rolige. Etter tre uker blusset urinvegsirritasjonen opp igjen. Den varte i ca. en uke før den gav seg av seg selv. Deretter kom en smerte i det høyre kneet. Der hadde pasienten hatt en skade en gang i tiden. Siden har det ikke vært problemer av noen art.

Etter Pulsatilladosen fulgte utviklingen Herings lov for en kur – fra sentrum til periferi. Jeg er derfor rimelig sikker på at det her dreier seg om en kur – og ikke om en undertrykking som var tilfelle i første omgang.

Individualitet og patologi i homøopatien IV

Arnt Folkman
Grimstad mars 1998

OM HVORDAN DET UBEVISSTE BRUKER TIDSTYPISKE FENOMEN I HOMØOSTASEN

Homøostasen og det ubevisste

I artikkel III har jeg vist hvordan jeg bruker de «ladede» delene av intervjuet for å få øye på det dynamiske poenget i kasuset.

Homøostasen – det at organismen til enhver tid innretter seg slik at trusselen mot livet er minst mulig, skjer ubevisst. Patologi er blant virkemidlene organismen tar i bruk.
Det dynamiske poenget er uttrykk for det individuelle elementet i selvforsvarsadferden.

Her vil jeg forsøke å vise at det ubevisste – gjennom homøostasen – også tar i bruk sosiale og tidstypiske ting for å overleve. Det kan forklare hvorfor sykelighet er forskjellig innenfor forskjellige kulturer og historiske epoker.
Jeg håper det blir tydelig i eksempelet som følger.

Kasus:
Her utelater jeg det redigerte intervjuet siden det ikke er nødvendig for å vise det jeg ønsker. Jeg går direkte på de detaljene i kasuset som har «ladning» Se artikkel III.

Ansikt:

  • Trigeminus neuralgi
  • høyre halvdel av ansiktet
  • begynte der jeg trakk visdomstann for 15 år siden. Smerten går derfra og rett mot nesen og opp i øret
  • smerterykk i nesevingen – som ved el.-støt. Så kan smerten være konstant i 1/2 minutt av gangen
  • < av å ha en pastill i munnen
  • smertefri i perioder på ca. 5 minutter til en 1/2 time
  • smerten kommer der jeg berører ansiktet eller i munnen. Etter 5 minutter får jeg ikke utslag ved ny berøring av samme sted
  • kan bli > av å trykke med en finger på bestemte steder. Måtte trykke på forskjellige punkter fra gang til gang for å oppnå lindring. Spesielle punkt som gav bedring

Nese:

  • føler som om jeg må ta vekk noe – et hår? En ulldott? Noe som kiler
  • noe som ikke skal være der

Sosialt:

  • har nok med å gå på jobb. Er ikke mer ute enn jeg må om kveldene.

Arbeid:

  • arbeider foran dataskjerm hele dagen. Jobben består i å treffe ruter i skjermbildet med piltasten og så trykke på museknappen.Bruker progressive briller. Må plassere øynene på riktig sted i brilleglasset.
  • jeg har mast på skjerm foran dataskjermen p.g.a. statisk elektrisitet
  • for ett år siden hadde jeg også kundekontakt. Det var da jeg fikk plagene. Det ble en «vegg» mellom meg og kunden.

Hodet:

  • migrene
  • synsinntrykket vibrerte
  • i perioder hadde jeg hodepine hver dag, men tenkte ikke over det. Det var så vanlig at jeg ikke reagerte på det. Jeg måtte kjenne etter.

Genitalier:

  • under graviditeten klarte jeg ikke kontakt med kunder som luktet vondt
  • lukter kjentes tydeligere da – kvalm av sterke parfymer
  • abortert flere ganger. Livmorhalsen for kort. Derfor kunne den ikke holde sammen. De satte på en ring. Det holdt ikke. Var innlagt i lange perioder på kvinneklinikken under graviditetene
  • todelt, hjerteformet livmor med skillevegg

Urinorganer:

  • inflammasjon hver gang jeg hadde kateter
  • to urinledere fra hver nyre

Det som er skrevet om den sykes problemer er gjengitt med hennes egne ord. Om det skulle være noen detaljer som er medisinsk ukorrekte så gjør det ikke noe fordi den sykes ubevisste vesen ikke holder noen medisinsk forelesning for meg. Det ubevisste bruker både det faglig korrekte og misforståelser til å formidle sitt budskap.

Tolkning:
Dersom du legger alle disse detaljene ved siden av hverandre og spør hvilke idé som kjeder materialet sammen, så ser du kanskje at den syke strever med kontakt – både fysisk, mentalt og sosialt når hun ytrer seg patologisk. Ja faktisk får du øye på det samme fenomenet helt tilbake til før cellene i celleballen fikk informasjon om hva de skulle bli til. NB! urin- og genitalorganene.

Kan du for eksempel se at hun i realiteten gjør akkurat det samme i sitt eget ansikt som hun sitter å gjør hele dagen på dataskjermen? Kan du se at de progressive brillene og flekker i ansiktet fungerer på samme vis som dataskjermen? Kan du se analogien mellom dette og at hun er fratatt kundekontakten og satt på ensidig skjermarbeid, at hun blir overømfintlig for lukt under graviditeter og derfor blir kvalm av kundenes lukt, at problemene med genitalorganene under graviditetene forteller samme historie? Ja, jeg kunne fortsette igjennom hele materialet. Når du først har fått øye på det, finner du det over alt.

Ser jeg på problemet fra et homøostasesynspunkt, kan jeg si at organismen ubevisst bryter kontakten for å redusere trusselen mot livet.

Men her er ikke anliggende mitt selve tolkningen, men hvordan det ubevisste bruker sosiale relasjoner, tidstypiske fenomen og patologi for å ytre seg.

Poenget mitt er at det ubevisste tyr til hva som helst som er tilgjengelig innefor den sykes virkelighet for å ytre seg/forsvare organismens eksistens.

Fenomen som yrkesvalg, valg av ektefelle osv. er brukelige virkemidler sett fra et homøostase-synspunkt – for å overleve. For all del – ikke start med disse «perifere» forholdene for å forstå et kasus. Start alltid med de fysiske symptomene når du skal tolke et kasus – SLOF eller STOLUF. Når du har tolket kasuset med såpass handfast stoff, kan du begynne å se etter hvordan de, etter vanlig mening, uinteressant tingene får mening og faller på plass i det store bildet.