Individualitet og patologi i homøopatien II

Arnt Folkman
Grimstad juni 1994 (redigert oktober 1999)

Enten en velger midler på grunnlag av lokale eller generelle karakteristiske symptomer til repertorisering, kommer en lett i den situasjonen at en mangler holdepunkter for å skille ut simillimum på repertoriseringslisten. Problemet er forsøkt løst ved en ren numerisk vurdering av repertoriseringsresultatet og/eller en eliminasjon av midlene på listen ved hjelp av enkelte sentrale karakteristiske symptomer i kasuset. (Se forordet til Kents repertorium).

Selv etter en slik vurdering kan det være tvil om simillmum. Herfra må vi «trekke på» Materia Medica-kunnskapene våre. Men Materia Medicaen er for det første ufullstendig og dernest, i nyere Materia Medicaer, er de karakteristiske symptomene «nesten forsvunnet» i et hav av «skolemedisin» og mere eller mindre troverdige kliniske observasjoner. Materia Medicaen kan derfor virke mere villedende enn veiledende.

Det vi trenger for å løse problemet vårt, er enten en metode som muliggjør en trinnvis vei mot et virkelig simillimum (Se Organon § 180 osv.), eller en generell forståelse av hvert enkelt middel og en like generell forståelse av den sykes dynamiske problem, slik at vi forstår hva som er simillimum alt i utgangspunket. Hahnemann løste problemet på den første måten. Se i Organon §§ 170 – 184, dvs. i de paragrafene hvor han skriver om behandlingen av ensidige kasus.

Vithoulkas har prøvd å løse problemet på den andre måten, ved en nærmest antromorph forståelse av midler og kasus i form av middelessenser og typer. Men middelessensene og typebeskrivelsene, slik de foreligger, blir lett sjablonger med begrensede anvendelsesmuligheter, fordi de fleste kasus og pasienter er atypiske.

I § 74 antyder Hahnemann en vei vi kan gå for å skaffe oss en generell forståelse av den sykes problem og midlenes dynamiske idé. I denne paragrafen skriver han at «de kroniske sykdommene og visse former for behandling, svekker livskraften og stemmer den litt etter litt falsk slik at den må endre noe i organismen for å opprettholde livet. Den hemmer eller overdriver voldsomt en eller annen del av organismens mottakelighet eller følsomhet, utvider seg eller trekker seg sammen, slapper av eller blir hard, eller ødelegger fullstendig visse deler, samt medfører indre eller ytre lesjoner for å beskytte organismen mot en fullstendig ødeleggelse av livet gjennom de stadig mer fiendtlige angrep fra slike ødeleggende krefter».

Vi kan altså se på den sykes patologiske ytringer som dennes selvforsvarsadferd, og tilsvarende kan vi se på middelprøvingene som demonstrasjoner på hvordan den friske organismen tvinges til å forsvare seg mot påvirkningen av de potenserte legemidlene.
Fordi vi arbeider etter likhetsloven, vil en slik forståelse av prøvernes og den sykes homøostatiske adferd gi oss en «ny» mulighet til å sammenligne middelprøving og kasus.
Vi kan spørre: – hva gjør den syke i sum for å overleve? Og hva gjorde prøverne i sum for å overleve? Hvis vi finner at et av midlene på repertoriseringslisten tvang prøveren til å overleve på samme måte som pasienten vår tvinges til å overleve, kjenner vi simillimum.

A) VERKTØYET
Et forsøk på en generell forståelse av kasus og middelprøvingene ved hjelp av de karakteristiske symptomene. (§ 153):

I del I av artikkelen viste jeg hva Hahnemann mente med karakteristiske symptom (S-L-O-F eller S-T-O-L-U-F). Siden det individualiserte middelvalget baserer seg på de karakteristiske symptomene, må en generell forståelse av patologi og prøvinger som muligjør en sammenligning mellom dem, basere seg på samme slags symptomer.

Forståelsen av kasuset:
I et tidlig forsøk prøvde jeg å se de patologiske ytringene fra forskjellige lokaliteter og tider hos samme pasient under ett, for å se om det var noe likeartet ved de patologiske ytringene. Det måtte finnes en «rød tråd» – en individuell idé skjult i materialet.
Etter hvert gikk det opp for meg at alle patologiske ytringer fører til en hemning av de naturlige livsytringene – en slags funksjonshemning. Siden det er den syke som utvikler patologien, må det være den syke som hemmer seg selv. Dette at den syke hemmer seg selv forkorter jeg til:

HSI = hindrer seg selv i

Hemningens hensikt er tilsynelatende å dreie organismens adferd i en bestemt retning. Ut fra et homøostase – eller energiøkonomisk synspunkt er det naturlig å anta at adferdsforandringens hensikt er å beskytte livet. Dette skjer helt uavhengig av vår bevissthet.

Organismen har to typer virkemidler for å oppnå den ønskede adferdsforandringen:

A) Det du føler lindring ved, motiverer deg til en viss adferd

B) Det du føler økt ubehag ved, motiverer deg til å unngå en viss adferd

IAH
Et levende menneske ytrer seg fysisk ,intellektuelt, emosjonelt, moralsk ved sine valg og sosialt ved interaksjon med andre mennesker. Under sykdom vil de normale ytringene være ubevisst forandret.

Ved å studere hemningene som de fysiske patologiske ytringene gir i et kasus, vil en se at påfallende mange av dem har analoge trekk. I tillegg er det også en del tilsynelatende avvikende, forvirrende elementer og rene motsatser.

Sammenholder en hemningene av de fysiske patologiske ytringene med ditto av de tilhørende mentale patologiske ytringene, vil en finne at det er analogi mellom dem også.
Ved å studere materialet slik, synes det som om det er mulig å formulere i sum hva den syke ubevisst hindrer seg selv i i sin endrede (patologiske) tilstand.

Jeg advarer imidlertid mot å ta stilling til hva den syke hindrer seg i enten bare på grunnlag av hemningene av de mentale patologiske ytringene, eller bare på grunnlag av hemningene av de fysiske ytringene. Formuleringen blir troverdig i den grad den bekreftes av et sammenfall av analoge hemninger fra begge områdene.

For å illustrere hva jeg mener – Ung dame etter kyssesyke: Konsentrasjonsproblemer i studiet. Kribling i hodet. Varer bare sekunder av gangen. Smerter i hodet. Varer noen minutter av gangen. Pulseringer i kroppen. Opptrer ikke på samme plass hele tiden. Før sjelden vannlating. Nå hver time. Klipper ikke neglene. Det er ekkelt når ikke neglene møter bordet først. Mens hver tredje uke.

I dette eksempelet er tiden forkortet og hastigheten øket. Den syke hindrer seg i å la ting vare. Av en eller annen grunn overlever hun best slik.

Dersom det undersøkte tidsperspektivet var langt nok, fant jeg at funksjonshemninger av medfødte defekter påfallende ofte – på et eller annet vis – hørte hjemme i det materialet som utgjorde den individuelle «røde tråden». Det kan tyde på at den psoriske infeksjonen (dersom en bruker miasmeteorien som forklaringsmodell) har skjedd kort tid etter unnfangelsen. Men grunnlaget for den individuelle modelleringen av patologien, tror jeg er medfødt.

Jeg kalte det individuelle elementet i sykeligheten for individuell arketypisk hemning – forkortet:

IAH = individuell arketypisk hemning

Med arketyp forstår jeg et utviklings – eller adferdsmønster som virkeliggjøres etter hvert som de fysiske formene blir til. (NB! Aristoteles og C. G. Jung).

I andre sammenhenger har jeg omtalt I.A.H. som den sykes konstitusjon – dvs. en medfødt (?) tendens til å individualisere patologiske ytringer på en spesiell måte.

Feilkilder:
Dersom det materialet du baserer formuleringen på inneholder feil eller er ufullstendig av forskjellige grunner, blir formuleringen deretter.

Du må regne med at alt den syke forteller om seg selv, er sterkt farget av kultur, sosiale relasjoner, utdannelse og holdninger. Dersom du ikke er helt bevisst hva slags informasjon du må ha for å gjøre et individuelt tilpasset middelvalg, vil du få side opp og side ned med ‘sjargong’. En gruppe pasienter vil fortelle deg i det uendelige om blokkeringer, energier og vibrasjoner. En annen om hva dosent eller professor så og så har sagt. En tredje om immunsystemet – osv. Det ene er like uinteressant som det andre for et homøopatisk medisinvalg. Du har derfor ikke råd til å unnlate å gjennomsøke enhver lokalitet med unormale sensasjoner med STOLUF. Det vil tvinge deg, og den syke, til å fokusere på den informasjonen du har bruk for.

En annen feilkilde er terapeutens holdninger/fordommer både på det personlige og på det faglige planet. Hva gjør ikke de med tolkningen av det budskapet vi mottar?

Ved å høste inn informasjon om den sykes patologiske ytringer etter dette faste skjemaet, distanserer vi oss til en viss grad fra våre egne holdninger både til den syke og til de patologiske ytringene, og beskrivelsen av selvforsvarsadferden får en form som er i overenstemmelse med legemiddelprøvingenes, og som derfor kan sammenlignes med dem.

Forståelsen av midlene:
Så til Materia Medicaen. Etter en tid begynte jeg å studere midlene på samme måte som kasusene. Kunne jeg finne hvilke individuelle IAH midlet stod for?

Etter å ha lest og laget IAH-formuleringer til de 48 antipsoriske midlene, begynte jeg å lete etter noe ved disse formuleringene som tillot en eller annen gruppering. I første omgang forsto jeg ingen ting. Jeg leste alle 48 om igjen og formulerte påny. For enkelte midlers del var 2. gangs formulering lik 1. gangs. For andre var formuleringene forskjellige. Jeg samlet på alle. Etter enda flere gjennomlesninger og formuleringsforsøk, hadde jeg et ganske stort antall formuleringer.

Ved å gruppere og omgruppere formuleringene, ble jeg klar over at påfallende mange formuleringer var av typen

A)
HSI – komme ut
HSI – komme inn
HSI – forbli oppe
osv.

Dette synes å gå på retning.

B)
HSI – stoppe
HSI – komme i gang
HSI – komme videre

Dette synes å gå på bevegelse.

C)
HSI – vare ved
HSI – holde fast ved

Dette synes å gå på tid.

D)
HSI – samle
HSI  skille
HSI – enes

Dette synes å gå på samspill.

Etter hvert gikk det opp for meg at bevegelse og tid hadde med en overordnede dynamikk å gjøre. Men hva med retning? Hadde det en naturlig ‘følgesvenn’? Flate og rom var nokså nærliggende assosiasjoner til retning. Var retning og rom del av noe overordnet slik som tid og bevegelse? Det skulle ikke så stor fantasi til for å ende opp med form. Dermed kunne jeg sette opp:

  •  Form
    • Rom
    • Retning
  • Dynamikk
    • Bevegelse
    • Tid

 

(Fig. 1)

Du må ikke legge vekt på formuleringene i de eksemplene jeg grupperte. De er alt for uspesifikke til å være brukbare i homøopatisk praksis. Men de var gode nok til å til å få frem den generelle modellen for hendelsesforløp. De formuleringene jeg arbeider med nå er spesifikke nok til å gjøre dem til nyttige verktøy for å forstå hvilke dynamiske forstyrrelser midlet representerer – og hvilke dynamiske forstyrrelser den syke organismen tyr til for å overleve.

Tilbake til modellen igjen: Men hva med formuleringene som gikk på samspill? Hva har den syke problemer med å få til å samvirke om ikke form og dynamikk? Jeg utvidet derfor modellen til:


  • Form
    • Rom
    • Retning
  • Samspill
  • Dynamikk
    • Bevegelse
    • Tid

(Fig. 2)

 

På dette stadiet var jeg ikke bevisst at jeg holdt på med en generell modell for tilstand/hendelsesforløp. Det gikk opp for meg senere under arbeidet med legemiddelsubstansene. Den endelige modellen ble seende slik ut:


 

TILSTAND

  • Form
    • Rom
    • Retning
  • Samspill
  • Dynamikk
    • Bevegelse
    • Tid

 

(Fig.3)

Jeg valgte å kalle form, samspill og dynamikk for elementer, og rom, retning, bevegelse og tid for aspekter.

Merknad til modellen:
Modellen står for motsatsparet

Tilstand —————– Hendelsesforløp

Beskrivelsen av tilstanden skal ha en negativ form. Det forteller hva den syke og/eller prøveren hindrer seg selv i (IAH).

Elementene og aspektene utgjør hendelsesforløpet og skal ha en positiv form. De forteller hvordan forandringen kommer til uttrykk i rom, retning, bevegelse og tid hos den syke og/eller prøveren (homøostase).

Kent har sagt at midlene må studeres med hensyn på bevegelse og tid. De som skrev referatene fra Kents forelesninger om Bryonia og Ars.alb. har fanget det opp. Men de samlede referatene, slik de foreligger i «Lectures on Homeopathic Materia Medica», kan tyde på at Kent ikke var klar nok for referentene på dette avgjørende punktet.

Hva med rom og retning? Har ingen av ‘de gamle’ (Hahnemann, von Bönninghausen og Hering) sagt noe om nødvendigheten av å studere midlene i forhold til disse aspektene? Selvfølgelig har de det. Det er ingen tilfeldighet at lokalisasjon er det ene av de fire sjekkpunktene

Sensasjon
Lokalisasjon
Omstendigheter
Følgetilstander

du skal innom når du søker etter karakteristiske symptomer i kasuset. De hadde observert at enhver sykdomsytring består av både formative og dynamiske ytringer.

Dersom jeg plasserer Hahnemanns sensasjon, lokalisering, omstendigheter og følgetilstander i modellen i stedet for mine betegnelser (se Fig. 3), tror jeg det må se slik ut:


SENSASJON

  • Lokalisering
  • Følgetilstand
  • Omstendighet

 

(Fig. 4)

Som du ser, det verktøyet jeg søkte for å forstå kasus og middelprøvinger, består i prinsippet av de karakteristiske symptomene nevnt i § 153. Sammenlign Fig. 3 og Fig. 4. Jeg syns plasseringen av lokalisering, følgetilstander og omstendigheter virker opplagt. Plasseringen av sensasjon kan være vanskeligere å forstå. Konstruksjonen av von Bönninghausens «Therapeutic Pocet Book for Hoeopathic Physicians» satte meg på sporet. Det kan være nyttig å vite at det fulle navnet på ‘avdelingen’ Sensations i det nevnte repertoriet er Sensations and complaints.

Formuleringene i Fig. 3 passer best om du søker en helt generell forståelse av prøvinger eller kasus. Formuleringene i Fig. 4 passer best når du studerer de enkelte lokalitetene med avvikende sensasjoner.

Modellen klargjør hva vi skal se etter og hvordan vi kan studere kasus og Materia Medica om vi vil forstå «endringen av den tidligere friske tilstanden». Selv er jeg tilbøyelig til å si «endringen av det tidligere friske hendelsesforløpet». Se under om hendelsesforløp og tilstand.

B) ANVENDELSE AV VERKTØYET – EN SKISSE AV EN LEGEMIDDELSTUDIE

Modellen og valg av legemiddelsubstanser til potensering:
Hahnemanns valg av plantedeler, sekreter fra dyreriket og stoffer fra mineralriket – og bearbeidingen av dem før potensering – var neppe tilfeldig. Han må ha hatt en ledetråd i tillegg til kunnskaper om kjemi og forgiftnigssymptomer for å velge og bearbeide medisinsubstansene frem til analogier til de individuelle dynamiske forstyrrelsene han møtte hos pasientene.

Ledetråden kan ha vært den sykes tilstand til enhver tid (det statiske elementet) – og sykdomsforløpet (det dynamiske elementet). Først kunnskap om tilstanden og sykdomsforløpet, så valg av legemiddelsubstans og bearbeiding av den fram til potensering, slik at potensen representerte en analogi til både tilstandene som til sammen utgjør hendelsesforløpet.

Materia Medica-studier og similaloven har ‘tvunget’ meg til å anta at det forholder seg slik. Modellen over kan derfor vise seg også å være et hjelpemiddel ved valg og fremstilling av legemiddelsubstanser for potensering til tilstander/sykdomsforløp etter likhetsloven.

Modellen og forståelsen av legemiddelpotensene:
Hendelsesforløp og tilstand:
Å skille mellom hendelsesforløp og tilstand er et kunstgrep. Jeg tyr til det fordi jeg ikke har noe ord som betegner syntesen mellom dem.

Vi oppfatter lett omgivelsene som statiske eller som ting selv om de åpenbart også er hendelsesforløp eller prosesser. Det skyldes at mange hendelsesforløp skjer så langsomt at vi ikke oppfatter bevegelsen. Dette blir tydelig på langsom film av for eksempel planters vekst.

Tingene rundt oss består av materie med en til en hver tid skiftende form. Tingen som du ser den er bare et tverrsnitt av det hendelsesforløpet den er en del av. Slik er det med en furu, med en hvike som helst legemiddelsubstans og med patologi. De er kontinuerlig på veg fra noe til noe annet.

Vårt sanseapparats beskaffenhet får oss til å fokusere på tingenes tilsynelatende statiske materielle form, mens de samme tingenes dynamiske natur går oss hus forbi. Vi forsker på tingenes stofflige sammensetning som var det det eneste og overser betydningen av det dynamiske elementet objektet også representerer.

Dersom vi studerer legemiddelsubstansen og prøvingen av potensen parallelt etter modellen, kan vi vanskelig unngå å få øye på analogier i prøvingen til både legemiddelsubstansens formative og dynamiske sider.

Konkret vil det si at det formative tverrsnitt substansen representerer og den prosessen legemiddelsubstansen er et foreløpig sluttprodukt av på det tidspunktet den potenseres, vil komme til syne i prøvingen som analogier. Det kunne være interessant å prøve å forutsi hva for eksempel prøvingen av arsenikk måtte inneholde på et slikt grunnlag:

Arsenikk lages ved at man roster arsen. Rostingsprosessen består i at man varmer opp malmen til gløding. Samtidig tilfører man luft slik at oksydasjonen av arsenet går hurtigere enn normalt. Resultatet blir arsentrioksyd – As2O3 – eller arsenikk.

Arsenikk anvendes blant annet som konserveringsmiddel av pelsverk, som dødelig gift og som dopingmiddel til for eksempel veddeløpshester og mennesker.

Hva kunne tenkes å bli sentralt i prøvingen?

Jeg sakser hos Kent:

  • exaggerate or depress
  • anxiety, restlessness, prostration, burning and cadaveric odors
  • the anxiety takes form also in the restlessness, in which he constantly moves
  • it seems that prostration takes the place of anxiety and restlessness, and he appears like a cadaver
  • the burning is > from warmth
  • you must give Arsenic, not because there is inflammation, but because it is a rapidly progressing inflammation, and because it is gangrenous in character
  • no matter how you look upon the condition, no matter what it is called, if it is asudden inflammation that tends to produce malignancy in the part, it belongs to Arsenicum

Clarke omtaler Arsenicum som «the remedy of short duration».

Jeg er ikke alene om tankegangen. Clarke antyder om og om igjen at det er mer med de potenserte midlene enn kjemi kan forklare. Dessuten har D. Gibson noen ganske interessante legemiddelsubstansstudier i boka «Studies of Homeopathic Remedies».

Dersom vi fyller ut modellen i Fig. 3 over med elementer fra Materia Medica-studiet over, blir den seende slik ut for Arsenicum album:


 

HSI (hindrer seg selv i) Å VARE

  • Rom – reduserer
  • Retning – ?
  • Bevegelse – reduserer
  • Tid – reduserer