Stikkordarkiv: symptomhelhet

Individualitet og patologi i homøopatien I

Arnt Folkman
Grimstad april 1996

Forord:
Du vil se at de forskjellige artiklene i serien er blitt til til forskjellig tid – og i den rekkefølgen de fremstår her. Dersom du leser dem nøye vil du kunne se at synspunkter og formuleringer antyder en faglig utvikling hos forfatteren under vegs. Det er et poeng for meg å vise den. Det følgende forordet fra en annen artikkelserie kan illustrere holdningene min på dette punktet.

Det er med en viss ulyst jeg gir fra meg det jeg skriver fordi jeg føler en forventning om at jeg skal bli stående på de formuleringene og synspunktene som en gang ble presentert. Den forventningen har jeg ikke tenkt å leve opp til. Forståelsen vokser i ujevne sprang. Hver ny bit en underlegger seg, øker kombinasjonsmulighetene, som igjen øker forståelsen. Skulle jeg til enhver tid innestå for det jeg har festet på papiret, måtte jeg revidere det hele tiden. Eventuelle lesere får derfor se det skrevne som mine beste formuleringer på det tidspunktet det ble skrevet ned.


Det som følger er et forsøk på å klargjøre hva som menes med det individuelle ved den patologiske tilstanden og hvordan denne individualiteten kommer til uttrykk.

(Du vil ha nytte av å lese Organon 6. utgave §§ 83 – 104, §§ 147 – 156 og referatene fra Kents forelesninger om samme tema i «Lectures on Homeopathic Philosophy» – forelesningene XXX, XXXI, XXXII og XXXIII).

SYKDOMSFORSTÅELSEN
Hahnemann har skrevet at sykdommen kun er en forandring av tilstanden til det tidligere friske mennesket. Sykdommen eksisterer ikke som en enhet adskilt fra mennesket selv.

Den opprinnelige (friske) tilstanden:
Når organismen er frisk, forholder den seg til de skiftende indre og ytre forhold uten å måtte ty til ubehagelige selvforsvarsreaksjoner for å overleve. (homøostase prinsippet – se Organon §74).

Den endrede (syke) tilstanden:
Den endrede tilstanden kommer til uttrykk ved at organismen ikke greier å tilpasse seg de skiftende indre og ytre forholdene uten å måtte ty til selvforsvarsreaksjoner – dvs. patologiske ytringer som har til hensikt å styre organismen unna de negative faktorene.

I § 11 skriver Hahnemann: «Når et menneske blir sykt, er det i første omgang kun denne selvoppholdende, åndelige livskraften* (livskraften utgår av livsprinsippet) som er tilstede over alt i organismen, som bringes ut av stemming av den dynamiske påvirkningen fra en aggressiv sykdomsfremkallende kraft».

* Åndelig, livsprinsipp.
Forandringen skjer i livsprinsippet. For å redegjøre for hva som menes med livsprinsippet, bruker jeg krystalliseringsprosessen som analogi.

Dersom du har en oppløsning som er mettet med rent koksalt, vil det felles ut koksaltkrystaller om oppløsningen får stå i ro. Disse har en form som er særegne for koksalt. Uansett når og hvor koksaltet krystalliserer, er formen på krystallene alltid i prinsippet den samme. Vi sier at koksaltet har/er et romgitter som ordner koksaltmolekylene på en for dem særegen måte. I en mettet oppløsningen av koksalt som er forurenset med et annet stoff, vil krystallene bli avvikende fordi blandingen representerer et annet romgitter.

Jeg oppfatter organismen som et levende «krystall» og livsprinsippet som organismens romgitter som organiserer den friske organismen. Forandringen ved den tidligere friske organismen kan ses som et resultat av et forandret romgitter eller livsprinsipp.
Romgitteret er ikke en ting, men en egenskap ved stoffet som virkeliggjøres gjennom formenes tilblivelse. Det kan være årsaken til at Hahnemann omtaler livskraften som åndelig.

DEN ENDREDE INDIVIDUALITETEN
Den patologisk forandrede tilstanden fører til at mennesket organiserer seg på en måte som atskiller seg fra hva det gjorde ved den tidligere friske tilstanden.

Slik som den tidligere friske tilstanden hadde individuelle trekk, har også den forandrede tilstanden sine individuelle trekk som kommer til uttrykk gjennom de patologiske ytringene i form av karakteristiske symptomer. Se § 153.

(Dersom jeg hadde valgt å snakke om patologien ut fra §74, ville jeg uttrykt meg annerledes. Forklaringsmodellen en bruker, bestemmer hvordan en ordlegger seg.)
For å forstå hvordan individualiteten til den endrede tilstanden kommer til uttrykk, kan det være nyttig å se litt på homøopatiens symptomlære.

Symptomlære
Hahnemann:
I §153 tydeliggjør Hahnemann hvilke symptomer som skal danne grunnlaget for medisinvalget:  » – det er de mest slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer ved tilfellet, især, eller nesten utelukkende dem, der bør ofres nøye oppmerksomhet, idet det er disse fremfor alt, som skal svare til likeartede symptomer på symptomlisten over det legemiddel, som det søkes etter, hvis man vil finne det middel som er mest velegnet til å helberede».

Hva mener han helt konkret med karakteristiske symptomer? I fotnoten til §153 skriver han: » – ved sin oppstilling av de karakteristiske symptomene ved homøopatiske legemidler, har Baron von Bönninghausen gjort seg fortjent gjennom sitt repertorium». Med andre ord, Hahnemann har sett og godkjent von Bönninghausens repertoriekonstruksjon. Dermed vet vi hva han mente med karakteristiske symptomer i §153. I von Bönninghausens repertorium – I «Repertorium der Antipsorischen Arzneien» er midlene ordnet i følgende rubrikker:

  • Sensasjon. – sensasjonens art og tilstander
  • Lokalitet – posisjon, utbredelse
  • Omstendigheter
  • Følgetilstander

det vil si at de avvikende sensasjonene blir karakterisert ved sine kvaliteter, deres lokalisering, omstendighetene for lindring eller forverring og deres følgetilstander.
Ved å studere hvordan de 4 forholdene over er forandret hos den syke i forhold til den tidligere friske tilstanden, kan vi si noe om den endrede tilstandens individualitet innenfor et avgrenset område og tid.

Verktøyet (S-L-O-F) fungerer godt så lenge vi ikke opererer med lange behandlingsperspektiv. Men i det øyeblikket vi gjør det, trenger vi et verktøy som karakteriserer de generelle tendensene ved den sykes endrede tilstand. Det har Kent gitt oss i form av sin symptomklassifisering og gradering.

Kent:
Kent har i grove trekk beholdt den samme inndelingen som vist over i repertoriet sitt. Du finner den «skjult» der om du studerer det nøye. Kents inndeling ser slik ut:

  • Sensasjon
  • Tid
  • Omstendigheter
  • Lokalisering
  • Utbredelse
  • Følgetilstander

For å gjøre inndelingen lett å huske, har jeg laget huskeregelen STOLUF.
I tillegg klassifiserte og gradert Kent de karakteristiske symptomene. Det muliggjorde bevisste valg av behandling i lange behandlingsperspektiver.

Klassifisering:

Generals

  • Peculiars – STOLUF
  • Commons – STOLUF

Particulars

  • Peculiars – STOLUF
  • Commons – STOLUF

 

Gradering:
Generelle symptomer.

Mentale
1. grad: Viljesymptomer – underdelt i moralske og emosjonelle
2. grad: Forståelsesymptomer
3. grad: Hukommelse
(2. og 3. gradsymptomer går under fellesbetegnelsenintellektuelle symptomer.)

Fysiske
1. grad: Seksualsymptomer
2. grad: Lyst og ulyst vedrørende mat og drikke
3. grad: Generelle modaliteter

«Generals» og «particulars»:
Det som gjør et symptom generelt er at det «går igjen». Det kan «gå igjen» i forhold til rom, retning, bevegelse og/eller tid.

«Particular» må i denne sammenhengen oversettes med avgrenset (lokalt). «Generals» og «partikulars» kan være «peculiars» eller «commons». Dersom de er «commons», må de kvalifiseres ved STOLUF for å ha noen interesse for et individuelt medisinvalg. Se §153.

«Peculiars» og «commons»:
Kent brukte ordet «peculiars» om slike tegn og symptomer som Hahnemann omtaler i § 153, dvs. karakteristiske symptomer. «Peculiars» betegner symptomer som en ikke kan forklare ut fra de patologiske forholdene. De er særegne for den nye endrede tilstanden/hendelsesforløpet hos nettopp dette individet og således egnet som grunnlag for et individuelt medisinvalg.

I motsetning til «peculiars» har vi «commons». «Commons» betegner symptomer som er ventelige i forhold til de patologiske forandringene og situasjonen, og forteller lite om det særegne ved den endrede tilstanden/hendelsesforløpet , og har derfor liten verdi for et individuelt medisinvalg i seg selv om de ikke kvalifiseres ved sine STOLUFer.

SYMPTOMHELHET OG BEHANDLINGSPERSPEKTIV
Når den syke kommer med en akutt tilstand, og jeg vil behandle den, består symptomhelheten av de karakteristiske symtomene der og da (rom og tid).

Kommer den samme pasienten med hele sin 30 år gamle kroniske sykdomshistorie, og jeg vil behandle den under ett, så består symptomhelheten av de generelle karakteristiske symptomene som er, og de som var aktuelle tidligere i sykdomshistorien.

Er det umulig å gjøre et individuelt medisinvalg – både i kort og langt behandlingsperspektiv, må jeg behandle med et av de kollektive similia (Sulph., Thuja, Merc. dersom jeg behandler ut fra miasmeteorien) inntil det er mulig å gjøre et individuelt middelvalg i det ene eller det andre behandlingsperspektivet.

Når det gjelder symptomtotalitet, kan det være nyttig å skille mellom numerisk og logisk totalitet. Se artikkel III i denne serien.