Stikkordarkiv: Stuart Close

Individualisering i homøopatien VI

Av
Arnt Folkman
homøopat

Den logiske symptomtotaliteten

For å si noe om den logiske symptomtotaliteten i kasus, kan det være tjenlig å gå vegen om keynote-begrepet. Ordet keynote stammer fra musikken. I «The Genius of Homeopathy», på sidene 156 – 163, skriver Stuart Close om keynotes i homøopatien:
The term «keynote» is merely suggestive as used in this connection, the reference being to the analogy between materia medica and music.
The «keynote» in music is defined as «the fundamental note or tone of which the whole piece is accomodated.

(Ordet keynote i Cappelens store ordbok: Grunntone, bærende prinsipp, grunnprinsipp, en åpningstale som anslår hovedtemaet for møtet.)

Tenk deg et musikkstykke i a -moll. Det markeres med en b på a-plassen og betyr at tonen a i alle oktaver – gjennom hele musikkstykket – skal være en halv tone lavere enn ordinær a. De andre tonene spilles på ordinært vis. De senkede a-ene er musikkstykkets keynote(s) og gir stykket dets karakter.

Keynote-begrepet i homøopatien tilskrives Guernsey. I «The genius of Homeopathy» formulerer Stuart Close hva Guernsey mente med «keynote» slik:
A characteristic or keynote is a generalization drawn from the particular symptoms by logical deduction.
(Deduksjon betyr slutning fra det allmenne til det spesielle.)

Hva er meningen med det kursiverte? Jeg tror det følgende skulle dekke bra:
Et nøkkelsymptom er et symptom med et spesielt trekk som det deler med flere karakteristiske symptomer i kasuset.
Det spesielle trekket fremkommer ved å studere de karakteristiske symptomene under ett – og så formulere det spesielle to eller flere av dem har felles.

Keynotelitteraturen:
Hvis vi ser på Guernseys eller Allens «Keynotes», så finner vi ikke utsagn om midlenes generelle individualitet, men samlinger av karakteristiske symptomer – noen generelle i Kents betydning av ordet, andre lokale. Dvs. kapitlene er en blanding av deldeduksjoner og lokale karakteristiske enkeltsymptomer som til sammen skal danne et bilde av midlets spesielle karakter. Men den endelige generaliseringen av materialet for det enkelte middel som helhet, er ikke gjort. De «gamle» har ikke tatt det siste avgjørende skrittet mot en totalforståelse av midlenes – og kasusenes – spesielle natur/toneart. Men materialet de har etterlatt seg i keynote-litteraturen, er et meget godt grunnlag for slike generaliseringer. Det er opp til oss å gjøre jobben ferdig.

Den logiske symptomtotaliteten:
Den logiske symptomtotaliteten består av de symptomene som viser hvordan den syke eller prøveren virkeliggjør «tonearten» i kasus eller prøving. Alle andre symptomer i kasuset er å regne som perifere i forhold til simillimum.

For igjen å demonstrere ved hjelp av musikken: Se på prøvinger og kasus som konserter. Som før sagt, det som gjør en konsert til for eksempel en a-mollkonsert, er at alle a-er i alle oktaver er senket en halv tone. Det er bare disse tonene som er spesielle i konserten. Alle de andre tonene spilles på ordinært vis – og betyr følgelig ikke noe for tonearten.
Dersom du visste dette, og konserten var kasuset ditt, var det bare a-ene – i alle oktaver – som var av interesse for repertoriseringen. De utgjør den logiske symptomtotaliteten i konserten/kasuset.

For å finne de symptomene som demonstrerer tonearten og til sammen utgjør den logiske symptototaliteten blant likt og ulikt av karakteristiske symptomer, kan vi gå to veger:

Lippes veg:
Lippe tok den numeriske symptomtotaliteten i kasuset, trakk fra de symptomene som var ventelige ut fra fysiologi, anatomi og diagnose, og satt da igjen med de symptomene som var spesielle for det syke individet han hadde foran seg.
Denne vegen krever stor kunnskap om fysiologi, patologi og dyktighet til å stille diagnose. Men krever ikke nødvendigvis noen forståelse av det individuelle temaet som går gjennom patologien.

Guernseys veg:
Guernseys veg til symptomvalget krever forståelse av og ferdighet til å formulere det individuelle poenget ved de patologiske ytringene (tonearten) i det aktuelle kasuset. Uten slik ferdighet og forståelse, er det umulig å se hvilke symtomer som demonstrerer individualiteten – og plukkingen av symptomer til repertorisering blir en ganske tilfeldig affære.

Close skriver: Confusion arose and still exist through the inability on the part of many to reconcile the teaching of this paragraph (§ 153) with the apparently conflicting doctrine of The Totality of the Symptoms as the only basis of a true homeopathic prescription. These have taken refuge either in the mechanical «symptom covering» already referred to, as fulfilling their conception of the «totality»; or in what is known as «keynote prescribing», which, as they practice it, means prescribing on some single symptom which they (perhaps whimsically) regard as the «keynote» of the case.

Så langt jeg kan se av de kildene jeg kjenner, har ikke Guernsey etterlatt seg en klar metodikk for å forstå og formulere hva som kjennetegner den logiske symptomtotaliteten i kasuset – eller for den saks skyld i midlet. Jeg har gjort et forsøk på det. Se kasuset i artikkel III. Formuleringen som fremkommer om en anvender metoden, kaller jeg «patologiens dynamiske poeng». Vi kunne likegodt kalle det patologiens toneart, eller enda bedre – den sykes dynamiske forstyrrelse. I artikkel III demonstrerer jeg metodikken, men anvender ikke «det dynamiske poenget» ved symptomvalget.

Jeg skal forklare hvorfor:
Jeg har inntil nylig unnlatt å velge de elementene som danner grunnlaget for det dynamiske poenget i kasus til repertorisering. Repertoriseringen er foretatt ved hjelp av «tilfeldig» valgte karakteristiske symptomer av type SLOF og generelle symptomer etter Kents symptomklassifikasjon og gradering.

Ved å gjøre det slik, ville jeg prøve å holde skjønnet jeg måtte utøve for å tolke frem det dynamiske poenget i kasuset utenfor repertoriseringen – og frembringe en repertoriseringsliste bare på grunnlag av den empiriske kunnskapen i homøopatien. Valget av simillimum foregikk så ved at jeg brukte det formulerte dynamiske poenget på den empirisk frembragte repertoriseringslisten – for så å kontrollere resultatet mot Materia Medicaen.

Jeg har altså for sikkerhetens skyld repertorisert alle kasus slik Bönninghausen har foreskrevet for kasus, uten noe klart individuelt særpreg – selv om særpreget var synlig i intervjuet.

Etter som jeg er blitt rimelig sikker i å se det dynamiske poenget, er tiden moden for å velge bare de karakteristiske symptomene som utgjør den logiske totaliteten i kasuset til repertorisering.