Stikkordarkiv: homøopati

Brita Gudjons

Potensering i praksis – eit møte med Brita Gudjons

Av
homøopat Svein Johannessen
Kvamsøy april 1996
svein@homnor.no

Brita Gudjons er farmasøyt og driv firmaet Homöopatisches Labor Gudjons, som tilverkar alle legemiddelpotensane for hand. Brita er svært oppteken av å følgje Hahnemann sine retningsliner under tilverkinga av legemidla og har difor søkt om, og fått, særskild løyve hjå dei tyske styresmaktene til å framstille dei homøopatiske legemidla nøyaktig slik han har skildra det i «Dei kroniske sjukdommane, deira særeigne natur og homøopatiske kur» (2. utg.) og «Organon» (6. utg.). Farmasøytar er visstnok elles pålagde å følgje andre farmakopèar..!

Under Homøopatisk Fagforum si faglege samling i mars 1996 ga Brita oss ei innføring i den handtverksmessige sida av potenseringsprosessen. Via dei historiske hendingane rundt utgjevinga av 6. utgåva av Organon — om Melanie som heldt att manuskriptet, om von Bönninghausen som kjende til at denne utgåva ville innehalde visse endringar med omsyn til potensane og endra sett å administrere legemidla på, om den Kentianske skulen som måtte nøye seg med 5. utgåva, om bruk av stadig høgare (maskintilverka) potensar, om homøopatane si neglisjering av korleis legemidla blir tilverka og den første tilnærminga til LM-potensane eller Q-potensane, som Brita vel å kalle dei (av quinquagies millesimale) først 25 år etter utgjevinga i 1920 — nærma vi oss hovudtemaet gjennom ei kort innføring i korleis Hahnemann utvikla legemiddelpotensane — ved å ta utgangspunkt i dei legemiddelsubstansane folkemedisinen kjende til frå tidlegare tider (t.d. belladonna, hyoscamus, arnica, veratrum o.s.b.), ved å bruke berre èin substans om gongen, ved å tilpasse dosane i ulike uttynningar for å gjere dei mildare, ved å gjere noko så genialt som å dele \ein drope i fleire hundre delar ved hjelp av sukkerkuler, ved å oppdage at legemidla fungerte betre jo meir opplysinga blei støytt o.s.b.

Hahnemann justerte og finslipte behandlingsverktyet sitt heile livet og stoppa heller ikkje ved dei milde og verksame C-potensane. For kraftige forverringar i dei høge potensane og forgiftningssymptom i dei lave, samt erfaring med at det ikkje var heldig å repetere same C-potensen så lenge forrige dose framleis verka, førte til ytterlegare perfeksjonering med omsyn til administrering av legemiddelpotensane (§§ 246 — 248) og utvikling av Q-potensane (§ 270). Han endra også framgangsmåte undervegs, slik at alle substansane blei findelte med mjølkesukker fram til /1000000 (C3) sjølv om dei i utgangspunktet var flytande (t.d. pressa plantesaft, tinkturar, kvikksølv, mineralolje etc.) i tillegg til at han i størst mogleg grad nytta fersk, ubearbeidd substans som utgangsmateriale ved middel frå planteriket (§ 271).

Under ein praktisk-teoretisk gjennomgang av (den tørre) dynamiseringsprosessen fram til /1000000 (C3) og vidare derfrå til II eller Q2 (i flytande form) nytta Brita difor ferske kronblad av ringblom som utgangsmateriale. Eit par gran (124 mg) blei lagt oppå en tredjedel av 100 gran pulverisert mjølkesukker i ein mattslipt porselensmorter, og det heile blei blanda godt saman med ei porselensskei før sjølve findelinga tok til med ein porselenspistill. Det var svært fascinerande å sjå kor få omgangar med pistillen som skulle til før kronblada blei pulveriserte av dei kvasse mjølkesukkerkrystalla og blanda seg med desse til ein homogen pulvermasse — eit syn som i stor grad blei framheva av fargen på kornblada. Den stadig lysare fargen illustrerte samstundes godt korleis legemiddelsubstansen blei redusert etter kvart som meir mjølkesukker blei tilført. Pulvermassen var kvit allereie ved /10000 (C2).

Brita viste heile tida til Hahnemann sine instruksar og kopierte dei nøyaktig. Med omsyn til detaljar rundt sjølve dynamiseringsprosessen viser eg difor til mi omsetjing av Hahnemann sine retningslinjer.

Sjølv om potenseringsprosessen er tid- og arbeidskrevjande (3 timar fram til /1000000 eller C3), var det utruleg å sjå kor lita mengd legemiddelsubstans ein treng som utgangspunkt for tilverking av relativt store mengder legemiddelkuler på storleik med valmuefrø (der 100 veg eitt gran); i vårt tilfelle: 2 — 3 ferske kronblad for tilverking av 31 g (50.000!) kuler i første potenssteg (I eller Q1). Når kvar einskild av desse kulene samstundes er utgangspunkt for tilverking av om lag 50.000 nye kuler i neste potenssteg (II eller Q2) og kvar einskild av desse igjen er utgangspunkt for tilverking av om lag 50.000 kuler i potenssteget deretter (III eller Q3) o.s.b., blir potensialet mest ufatteleg!

Brita skildrar sjølve findelingsprosessen som ei form for meditasjon, der ein konsentrerer seg om å motta informasjon frå substansen — i form av indre bilete og strukturar. Når ein jobbar med legemiddelsubstans på denne måten, vil ein i tillegg motta informasjon i form av fysiske symptom (prøving). Ein bør difor alltid ha penn og papir (og evt. ein antidot) for handa når ein potenserar.

Kamfer synast å vere den einaste sikre antidoten, når den blir teken innvortes eller ved sniffing. Den nøytraliserer og nullstiller medan andre såkalla antidotar sannsynlegvis berre fører pasienten i ei ny retning, utan å nullstille. Brita vil av erfaring ikkje gå god for kaffi som ein sikker antidot.

Det var elles tankevekkjande å høyre Brita fortelje om kor mange år ho har brukt og kor mykje arbeid ho har lagt ned for å få fatt i dei rette substansane — denne stadige søkinga etter akkurat den planten eller det mineralet, som berre finst akkurat i det eller det området. Skal vi vere i stand til å gi våre pasientar individuelt simillimum og unngå frustrasjon på grunn av at forventa effekt uteblir, er denne delen av prosessen vesentleg. Dersom dei legemidla vi administrerer ikkje heilt samsvarer med den materia medica vi nyttar og dei prøvingane den skildrar, får vi uante problem undervegs. Vi bør difor vere svært takknemlege for at nokon gjer dette arbeidet for oss! Men når ein samstundes høyrer om ulik praksis hjå dei ulike legemiddelprodusentane, om gjenbruk av flasker og redestillering av sprit som frå før har vore nytta til andre substansar og andre potensar, om bruk av berre til dels rette substansar, om ulik praksis med omsyn til støyting av flasker (alt frå lett dasking til bruk av «hardhendte» maskinar) o.s.b., snik det seg inn ein viss skepsis med omsyn til i kor stor grad vi eigentleg kan stole på dei legemidla vi kjøper og kor dette eigentleg lemnar oss i vår streben etter å restaurere den homøopatiske behandlingsmetoden og slipe opp att dei reiskapane Hahnemann etterlot seg. Skal vi verkeleg vere nøydde til å gå den lange vegen og tilverke legemidla sjølve, slik han råder oss til å gjere?! (Jfr. §§ 264 og 265)

Uansett, etter mest fem nye timar i handtverksmessig konsentrasjon — med mjølkesukker og sublimert svovel i kvar sin morter, den monotone lyden av pistillar i sirkelrunde rørsler, den særeigne svovellukta, oppløysing av pulverisert masse i væske, støyting av flasker, fukting og tørking av dei bitte små sukkerkulene, korking og merking av flasker — sat eg igjen med ei god kjensle av å ha forsert eit uoverkommeleg hinder og teke eit steg i riktig retning. Det er inga tvil om at møtet med handtverkaren Brita Gudjons og hennar solide kjennskap til denne delen av faget vårt, er ein svært viktig del av vår faglege utdanning og utvikling mot større forståing av homøopatien. Så får eg berre audmjukt innsjå at eg framleis er på modellæringsstadiet . Men ein stad skal ein vel byrje..?!

Og legemiddelsymptoma uteblei heller ikkje..!

Samuel Hahnemann om potenseringsprosessen

Hahnemann sine retningsliner med omsyn til dynamisering av legemiddelsubstansar, slik dei er skildra i § 270 i 6. utgåva av «Organon» (merka O:) og kapitlet «Legemidla» i 2. utgåva av «Dei kroniske sjukdommane, deira særeigne natur og homøopatiske kur» (merka KS:).

Ei redigert omsetjing av
homøopat Svein Johannessen
Kvamsøy april 1996
svein@homnor.no

KS: «For å kunne nyttast i den mest fullkomne helingsprosess blir dei råe legemiddelsubstansane sett i ei tilstand av stegvis og høgare utvikling av sine ibuande krefter ved hjelp av ei spesiell behandling, ein metode som ikkje var funne opp før homøopatien si grunnlegging og utdanning. Nokre av desse legemiddelsubstansane viser i deira ubearbeidde tilstand ein svært ufullkommen og lita legemiddelverknad (t.d. koksalt og kråkefotpollen), andre (t.d. gull, kvarts og leire) inga verknad i det heile – men dei alle blir usedvanleg kurerande gjennom homøopatien sitt særeigne tilverkingssett. Atter andre substansar er, allereie i dei minste mengder, så intens i deira verknad at dei verkar etsande og øydeleggjande på animalske fibre når dei , i rå tilstand, rører ved desse (t.d. arsenikk og kvikksølvklorid), men også desse blir ikkje berre mild i sine verknader, men deira til no ukjende kurerande krefter blir også utruleg utvikla gjennom den same tilverkinga, særeigen for homøopatien.

Dei endringane som oppstår i substansane, særleg i dei medisinske – gjennom vedvarande findeling med eit ikkje-medisinsk pulver, eller gjennom (langvarig) støyting, når oppløyst i ei ikkje-medisinsk væske – er så utruleg store at dei grensar mot det mirakuløse, og gledeleg nok tilhøyrer oppdaginga av desse vedunderlege endringane homøopatien.

Desse substansane utviklar ikkje berre sine legemiddelkrefter i umåteleg stor grad, men dei endrar også si fysio-kjemiske åtferd, slik at substansane, sjølv om ein i deira råe form ikkje kunne observere evne til å løyse seg opp korkje i vatn eller vinsprit, blir fullstendig oppløyselege både i vatn og vinsprit etter denne underlege omdanninga – ei uvurderleg oppdaging for legekunsten.»

«For å innføre ein felles standard ved tilverkinga av dei homøopatiske, i særleg grad dei antipsoriske legemidla, tilrår eg, slik eg også sjølv plar gjere, at ein reduserer samtlege legemiddelsubstansar til ein milliondels potens (/1000000 eller C3), verken meir eller mindre, før dei løysast opp, og at ein tilverkar dei naudsynte potensane frå denne oppløysinga.»

O: «- ei lita mengd, om lag eitt gran (62 mg), av den substansen som skal dynamiserast, blir først redusert til ein milliondels fortynning (1000000 eller C3) i pulverform ved hjelp av tre timar lang findeling med tilførsel av 100 gran mjølkesukker i tre omgangar –»

C1
O: «Ein legg tredjedelen av 100 gran pulverisert mjølkesukker i ein glasert porselensmorter som har fått botnen mattslipt med fin, fuktig sand, og heller så eitt gran av den pulveriserte legemiddelsubstansen som skal bearbeidast (ein dråpe kvikksølv, mineralolje o.s.b.) oppå dette pulveret. Det mjølkesukkeret som skal nyttast, må vere av det mest framifrå slaget, krystallisert på trådar og levert i form av runde stenger. Ein blandar saman legemiddel og pulver ved hjelp av ein porselensspatel ein augneblink og findeler blandinga nokså kraftig i 6-7 minutt med ein mattslipt porselenspistill; deretter skrapar ein massen skikkeleg laus (frigjer den) frå botnen av morteren og likeins frå den mattslipte pistillen i om lag 3-4 minutt for å gjere den homogen; ein fortset findelinga med liknande kraft i nye 6-7 minutt, utan ny tilsetning, og skrapar den findelte massen laus frå botnen av morteren og pistillen i 3-4 minutt. Deretter har ein den andre tredjedelen av mjølkesukkeret i, rører alt ein augneblink saman med spatelen, findeler i 6-7 minutt med same kraft som før, deretter skrapar ein atter laus i om lag 3-4 minutt, fortset findelinga i 6-7 minutt utan ny tilsetning og skrapar laus i 3-4 minutt; når dette er gjort, tek ein den siste tredjedelen mjølkesukker, blandar saman med spatelen, findeler atter kraftig i 6-7 minutt, skrapar samen i om lag 3-4 minutt og avsluttar endeleg med den siste 6-7 minutt lange findelinga og den mest omhyggelege avskraping. Det pulveret som ein har tilverka på denne måten, blir oppbevart, verna mot sol- og dagslys, i ei godt gjenkorka lita flaske som ein merkar med substansnamn og «/100″ (første hundredels produkt eller C1).»

KS: «Findelinga skal skje med kraft, men likevel ikkje med så stor kraft at det pulveriserte mjølkesukkeret festar seg alt for godt til botnen av morteren og ikkje kan skarpast av innan 4 minutt.»

C2
O: «For no å bringe dette til /10000, tek ein eit gran av det første hundredels pulver (/100 eller C1) og legg det i morteren i lag med ein tredjedel av 100 gran pulverisert mjølkesukker, blandar alt saman med spatelen og går fram som skildra ovanfor, ved at ein omhyggeleg findeler kvar tredjedel kraftig to gongar, kvar gong i om lag 6-7 minutt, etterfølgt av lausskraping i 3-4 minutt, før ein har i den andre og den siste tredjedelen mjølkesukker. Etter tilførsel av kvar av desse tredjedelane, går ein fram på same vis som tidlegare. Når dette er gjort, heller ein pulveret i ei godt gjenkorka lita flaske, merka /10000 (C2).»

C3
O: «Ein går no fram på same måten med eit gran av dette siste pulveret og aukar det til ein milliondels potens (/I eller C3), slik at kvart gran av dette pulveret inneheld milliondelen av eit gran av den opphavlege substansen.»

Overgang til flytande form
KS: «For no å lage ei oppløysing av dette og få legemidlet som er potensert ein millionfald i pulver, over i flytande form (slik at dets kraftutvikling skal kunne fortsetje) kommer den, for kjemien, ukjende erfaring at alle legemiddelsubstansar som er redusert til potens /I (eller C3), blir oppløyselege i vatn og vinsprit, til nytte.

Den første oppløysinga kan dessutan ikkje skje med rein vinsprit, fordi mjølkesukkeret ikkje løyser seg opp i denne. Den første oppløysinga skjer difor i halvparten vatn og halvparten vinsprit.

Til eitt gran legemiddelpulver, potensert ein millionfald (/I eller C3)… dryp ein 50 dråpar destillert vatn, og ved å dreie flaska nokre gongar rundt sin eigen akse, løyser dette seg lett opp før 50 dråpar god vinsprit blir tilført –»

(NB! Blandingsforholdet som her er skildra gjeld C-potensar. Under tilverking av Q-potensar nyttar ein det blandingsforholdet som er skildra nedanfor.)

Q1
O: «Eitt gran av dette pulveret blir løyst opp i 500 dråpar av ei blanding som består av ein del vinsprit og fire delar destillert vatn… og ein einaste dråpe av dette blir drope i ei lita flaske. Ein tilset 100 dråpar god vinsprit (slik at flaska blir 2/3 full) og gir så den tett gjenkorka flaska 100 kraftige støyt med handa mot ein hard, men elastisk gjenstand (t.d. ei lærinnbunden bok). Dette er legemidlet i første dynamiseringssteg, som ein så fuktar bitte små sukkerkuler (lagd av stivelsesmjøl og røyrsukker) grundig med. Desse spreier ein så raskt ut på trekkpapir, tørker dei og oppbevarer dei i eit tett lukka, lite glas, merka med symbolet for første potenseringssteg (I eller Q1).»

Q2 til Q3
O: «Av desse nyttar ein berre ei einaste kule for ytterlegare dynamisering. Den vert putta (med ein dråpe vatn for å løyse den opp) i ei ny lita flaske og så dynamisert med 100 dråpar god vinsprit ved hjelp av 100 kraftige støyt, som tidlegare. Med denne åndelege legemiddelvæska fuktar ein på nytt bitte små sukkerkuler, spreier dei raskt utover trekkpapir, tørker dei, forvarar dei i eit tett lukka glas vekke frå sterk varme og dagslys og merker det med symbolet for andre potenseringssteg (II eller Q2).

Og slik går ein fram på same viset til ei kule av tjueniande potenseringssteg (XXIX eller Q29), løyst opp i ein dråpe vatn og tilført 100 dråpar vinsprit, har danne ei åndeleg legemiddelvæske ved hjelp av 100 støyt og dei bitte små kulene som blir fukta med denne og deretter tørka, har oppnådd trettiande potenseringssteg (XXX eller Q30).

Først gjennom slik bearbeiding av råe legemiddelsubstansar oppstår preparat som har evne til å påverke dei lidande delane i den sjuke organismen i høveleg grad og fjerne kjensla av den naturlege sjukdommen frå det nærverande livsprinsippet, gjennom liknande, kunstig sjukdomspåverknad. Dersom denne mekaniske bearbeidinga blir utført strengt etter ovanfor nemnde doktrine, fører det til at legemiddelsubstansen, som vi i ubearbeidd tilstand berre oppfattar som materie, til slutt blir fullstendig raffinert og omdanna til andeleg legemiddelkraft ved slike høgare og høgare dynamiseringar – ei åndeleg legemiddelkraft som i seg sjølv ikkje lengre kan oppfattast med våre sansar, men som den medisinske, preparerte, litle kula blir berar for – sjølv i tørr tilstand, men i langt større grad løyst opp i vatn – noko som blir bekrefta av den usynlege krafta si helande verknad i den sjuke organismen.»

Om forholdet mellom legemiddelsubstans og nøytralt medium
O: «I følgje mine første instruksar skulle alltid ein heil dråpe av væska i det lågare potenssteget tilsetjast 100 dråpar vinsprit med omsyn til høgare potensering, men svært grundige forsøk har overtydd meg om at dette forholdet mellom fortynningsmedium og mengde legemiddel som skal dynamiserast i det (100:1), er altfor snevert avgrensa til at ein mengde vanlege støyt skal kunne utvikle kreftene til den nytta legemiddelsubstansen tilstrekkeleg og i høg grad, utan at ein nyttar betydeleg kraft i slaga. Men tek ein derimot ei einaste lita kule, av ein slik storleik at 100 veg eit gran, og dynamiserer den med hundre dråpar (vinsprit), så blir forholdet 50.000:1, ja endatil større, fordi 500 slike små kuler ikkje heilt absorberer èin dråpe. Ved dette langt større forhold mellom legemiddelsubstans og fortynningsmedium kan mange støyt av den litle flaska, 2/3 fylt med vinsprit, føre til ei langt større kraftutvikling.

Men blir legemidlet i eit så ubetydeleg fortynningsmedium som 100:1, så å seie påtvungen svært mange støyt ved hjelp av ein kraftig maskin, oppstår legemiddel som særleg i dei høgare potenseringsstega, verkar nesten omgåande, men med brå, endatil farleg intensitet, særleg på dei veike pasientane, utan å føre til vedvarande, mild motverkand frå livsprinsippet. Det nye tilverkingssettet eg har skildra ovanfor, fører derimot til legemiddel av høgste kraftutvikling og mildaste verknad, som rører ved alle sjuke punkt på ein kurerande måte, dersom dei er presist valte.»

Kommentarar frå Brita Gudjons:
Rett storleik på dråpene får ein ved å la dei falle ved hjelp av eiga tyngde, t.d. ved å halde ei kork inntil flaskemunningen og la dråpene sive ut.God vinsprit tyder 90% alkohol laga av druevin. Støyting av flaksa skjer ved at ein held handa i høgde med hovudet og let armen falle av seg sjølv, slik at botnen av flaska støyter mot underlaget.

Forord av Hahnemann

Samuel Hahnemann sitt forord til fyrste utgåva av «Dei kroniske sjukdomane, deira særeigne natur og homøopatiske kur» — 1828.

Omsett av
homøopat John Petter Lindeland
Nøtterøy 1996
john.petter@notteroynaturmedisinske.no

Dersom eg ikkje visste føremålet for mitt jordeliv, som ligg innanfor grensene av kva eg evner — nemleg det å bli eit betre menneske og gjera alt rundt meg betre — ville eg ha vurdert meg sjølv som eit menneske med liten verdsleg omtanke dersom eg skulle hemmeleghalda ein kunstart som eigentleg skulle koma alle til gode.

Eg tviler imidlertid, ved å framleggja offentleg denne store oppdaginga, om mine samtidige vil forstå den logiske rekkefylgja av mi lære. Og om dei vil fylgja den omhyggeleg og dermed verka velgjerande for den lidande menneskehopen, må dette utan unntak skje med samvitsfullt og nøyaktig observasjon av det same; eller at dei vert skremd bort av naturen sine skjulte åpenbaringar og la dei forbli uinnvigd og derfor ubrukelege.

Eg har inga von om at desse viktige meldingane vil bli mottatt betre enn den vanlege homøopatien som eg hittil har publisert. For dei som ikkje har tru på effekten av dei små dosane av medisin som eg har gjort kjent for den medisinske verda etter tusenvis av forsøk, som det mest effektive (ved å mistru mitt motiv og samvitsfulle høgtidelege forsikring), føretrekk dei å bringa pasienten i fare ved å gje store og større dosar over lang tid. På grunn av dette får dei som regel aldri oppleva den kurative effekten, akkurat slik det var med meg sjølv før eg fekk kunnskap om den svekka dosen. Resultatet av dette var at det blei oversett at desse dosane gjennom deira svekking, var meir passande for homøopatisk bruk, som igjen hadde sin årsak i utviklinga av deira operative dynamiske krefter.

Kva ville menneskja ha risikert dersom dei med ein gong frå byrjinga hadde fylgt mitt råd og hadde gjort bruk av desse små dosane? Kunne det ha hendt noko verre enn at desse dosane kanskje bare hadde vist sin ineffektivitet? Dei kunne med sikkerhet ikkje ha gjort nokon skade! Men ved deira ukloke, eigenrådige pålegg om bruk av store dosar til homøopatisk bruk, har dei endå ein gong forvilla seg inn i rundkøyringa som eg sjølv med hell har kome igjennom, og med fare for å skada deira eigne pasientar, i håp om å finne sanninga. For å spara dei for slit og møye; og dersom dei verkeleg ynskja å kurera, var dei ikkje desto mindre tvungen til å nå det same sanne målet, etter å ha forårsaka mykje skade og kasta bort ein stor del av deira liv. Alt dette hadde eg allereie samvitsfullt og åpent lagt framfor dei, og hadde lenge før gjeve dei årsakssamanhengane.

Måtte dei handsama betre denne store oppdaginga som eg hermed presenterar dei for! Og dersom dei ikkje skulle handsama denne oppdaginga betre — vel, då vil meir trufaste og intelligente etterkomarar ha fordelen av å bli oppteken i ein samvitsfull, nøyaktig observasjon av den læra som her er førelagt og bli i stand til å frigjera menneska frå dei uttallige langtekkjelege sjukdomane så langt attende som historia rekk. Denne store gåva hadde ikkje nådd deira rekkevidde om kva homøopatien til no har lært.

Fortynningar og potenseringar (dynamiseringar)

Forord til femte bind av «Dei kroniske sjukdomane, deira særeigne natur og homøopatiske kur» (1838) av Samuel Hahnemann.

Omsett frå den engelske utgåva (Prof. L. H. Tafel) av
homøopat John Petter Lindeland
Nøtterøy 1996
john.petter@notteroynaturmedisinske.no

Dei såkalla fortynningar eksisterar stort sett utelukkande i substansar som har med smak og farge å gjera. Ei oppløysing av salte og bitre substansar blir fortløpande frårøva deira smak jo meir vatn som blir tilsatt, uavhengig av kor mykje dei blir rista. Slik også med oppløysingar av fargestoff; dei blir mest fargelause ved innblanding av meir og meir vatn, og ristinga vil på ingen måte auka fargeinnhaldet.

Desse er og vil forbli å vera reine fortynningar, men ingen dynamiseringar.

Homøopatiske dynamiseringar er prosessar der den medisinske krafta/eigenskapen, som ligg latent i naturlege substansar i rå tilstand, blir vekt til live, og blir så i stand til å verka på ein mest åndeleg måte på livet; d.v.s. på våre sensitive og følsome fibre. Denne utviklinga av eigenskapar/krefter i rå naturlege substansar (dynamiseringar) skjer, som eg før har sagt når det gjeld tørre substansar, ved trituering i mortar, men for substansar i flytande form, ved risting eller støting, som også er trituering. Desse preparater kan ikkje bare bli sett på som fortynningar, sjølv om alle preparater av dette slag, der føremålet er å heva dei opp til høgre potensar, d.v.s. at den latente medisinske krafta/eigenskapen ytterlegare blir vekt til live og utvikla, må fyrst gå gjennom enda ei fortynning, slik at tritueringa eller ristinga/støtinga ytterlegare kan koma inn til kjerna av den medisinske substansen, og kan derfor også frigjera og avdekkja dei meir finare delar av den medisinske krafta som ligg djupare gøymt, noko som på ingen måte kunne ha vore fullbyrda ved trituering og støting av substansar i deira rå/konsentrerte form.

Av og til les vi i homøopatiske bøker om pasientkasus vedrørande ein bestemt sjukdom, der visse høge (fortynningar) dynamiseringar av ein medisin var til inga nytte, men ein lågare potens viste seg å vera effektiv, medan andre hadde sett større framgong med høgare potensar. Men ingen undersøkjer i slike tilfeller årsaka til den store skilnaden i desse verknadane. Kva forhindrar tilverkaren av medisinane (og dett burde vera den homøopatiske legen sjøl; han burde sjøl smi og kvessa våpena til bruk i kampen mot sjukdomane) – kva forhindrar han, ved tilverking av ein potens, frå å gje 10, 20, 50 og fleir etterfylgjande støt mot ein noko hard, elastisk gjenstand med kvar flaske som inneheld ein dråpe av den lågare potensen med 99 dråpar alkohol, for på den måten å oppnå sterke potensar? Dette ville vera overmåte mykje meir effektivt enn bare å gje nokre få kraftlause etterfylgjande støt, som vil avstadkoma ikkje stort anna enn ei vanleg oppløysing, noko som ikkje skulle vera meininga.

Utviklinga av vår unike helingsform og velhavandet til pasienten ser ut til å vera verdt arbeidet med å tryggja den beste kvaliteten av han sine medisinar.

Moderne kloke hoder/bedrevitarar har endåtil rynka på nasa av 30. potensen og vil bare bruke dei låge, mindre utvikla og meir massive tilverkingar i større dosar, derfor har dei vore ute av stand til å fullbyrda alt det vår kunstart kan oppnå. Dersom allikevel, kvar potens blir dynamisert med det same antall etterfylgjande støt, oppnår vi, endåtil ved den 50. potensen, medisinar med den mest gjennomtrengjande verknaden, slik at kvar minste pellet som blir fukta med det, etter å ha blitt oppløyst i ein viss mengde vatn, kan og skal bli tatt i små dosar, dersom vi ikkje ynskjer å framkalla for voldsome aksjonar/reaksjonar hjå følsoma pasientar, ettersom vi må hugsa på at ei slik tilverking inneheld mest alle krefter som var latente og nå fullt utvikla, og desse kan då bare bli fullt ut aktive.

Individualitet og patologi i homøopatien I

Arnt Folkman
Grimstad april 1996

Forord:
Du vil se at de forskjellige artiklene i serien er blitt til til forskjellig tid – og i den rekkefølgen de fremstår her. Dersom du leser dem nøye vil du kunne se at synspunkter og formuleringer antyder en faglig utvikling hos forfatteren under vegs. Det er et poeng for meg å vise den. Det følgende forordet fra en annen artikkelserie kan illustrere holdningene min på dette punktet.

Det er med en viss ulyst jeg gir fra meg det jeg skriver fordi jeg føler en forventning om at jeg skal bli stående på de formuleringene og synspunktene som en gang ble presentert. Den forventningen har jeg ikke tenkt å leve opp til. Forståelsen vokser i ujevne sprang. Hver ny bit en underlegger seg, øker kombinasjonsmulighetene, som igjen øker forståelsen. Skulle jeg til enhver tid innestå for det jeg har festet på papiret, måtte jeg revidere det hele tiden. Eventuelle lesere får derfor se det skrevne som mine beste formuleringer på det tidspunktet det ble skrevet ned.


Det som følger er et forsøk på å klargjøre hva som menes med det individuelle ved den patologiske tilstanden og hvordan denne individualiteten kommer til uttrykk.

(Du vil ha nytte av å lese Organon 6. utgave §§ 83 – 104, §§ 147 – 156 og referatene fra Kents forelesninger om samme tema i «Lectures on Homeopathic Philosophy» – forelesningene XXX, XXXI, XXXII og XXXIII).

SYKDOMSFORSTÅELSEN
Hahnemann har skrevet at sykdommen kun er en forandring av tilstanden til det tidligere friske mennesket. Sykdommen eksisterer ikke som en enhet adskilt fra mennesket selv.

Den opprinnelige (friske) tilstanden:
Når organismen er frisk, forholder den seg til de skiftende indre og ytre forhold uten å måtte ty til ubehagelige selvforsvarsreaksjoner for å overleve. (homøostase prinsippet – se Organon §74).

Den endrede (syke) tilstanden:
Den endrede tilstanden kommer til uttrykk ved at organismen ikke greier å tilpasse seg de skiftende indre og ytre forholdene uten å måtte ty til selvforsvarsreaksjoner – dvs. patologiske ytringer som har til hensikt å styre organismen unna de negative faktorene.

I § 11 skriver Hahnemann: «Når et menneske blir sykt, er det i første omgang kun denne selvoppholdende, åndelige livskraften* (livskraften utgår av livsprinsippet) som er tilstede over alt i organismen, som bringes ut av stemming av den dynamiske påvirkningen fra en aggressiv sykdomsfremkallende kraft».

* Åndelig, livsprinsipp.
Forandringen skjer i livsprinsippet. For å redegjøre for hva som menes med livsprinsippet, bruker jeg krystalliseringsprosessen som analogi.

Dersom du har en oppløsning som er mettet med rent koksalt, vil det felles ut koksaltkrystaller om oppløsningen får stå i ro. Disse har en form som er særegne for koksalt. Uansett når og hvor koksaltet krystalliserer, er formen på krystallene alltid i prinsippet den samme. Vi sier at koksaltet har/er et romgitter som ordner koksaltmolekylene på en for dem særegen måte. I en mettet oppløsningen av koksalt som er forurenset med et annet stoff, vil krystallene bli avvikende fordi blandingen representerer et annet romgitter.

Jeg oppfatter organismen som et levende «krystall» og livsprinsippet som organismens romgitter som organiserer den friske organismen. Forandringen ved den tidligere friske organismen kan ses som et resultat av et forandret romgitter eller livsprinsipp.
Romgitteret er ikke en ting, men en egenskap ved stoffet som virkeliggjøres gjennom formenes tilblivelse. Det kan være årsaken til at Hahnemann omtaler livskraften som åndelig.

DEN ENDREDE INDIVIDUALITETEN
Den patologisk forandrede tilstanden fører til at mennesket organiserer seg på en måte som atskiller seg fra hva det gjorde ved den tidligere friske tilstanden.

Slik som den tidligere friske tilstanden hadde individuelle trekk, har også den forandrede tilstanden sine individuelle trekk som kommer til uttrykk gjennom de patologiske ytringene i form av karakteristiske symptomer. Se § 153.

(Dersom jeg hadde valgt å snakke om patologien ut fra §74, ville jeg uttrykt meg annerledes. Forklaringsmodellen en bruker, bestemmer hvordan en ordlegger seg.)
For å forstå hvordan individualiteten til den endrede tilstanden kommer til uttrykk, kan det være nyttig å se litt på homøopatiens symptomlære.

Symptomlære
Hahnemann:
I §153 tydeliggjør Hahnemann hvilke symptomer som skal danne grunnlaget for medisinvalget:  » – det er de mest slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer ved tilfellet, især, eller nesten utelukkende dem, der bør ofres nøye oppmerksomhet, idet det er disse fremfor alt, som skal svare til likeartede symptomer på symptomlisten over det legemiddel, som det søkes etter, hvis man vil finne det middel som er mest velegnet til å helberede».

Hva mener han helt konkret med karakteristiske symptomer? I fotnoten til §153 skriver han: » – ved sin oppstilling av de karakteristiske symptomene ved homøopatiske legemidler, har Baron von Bönninghausen gjort seg fortjent gjennom sitt repertorium». Med andre ord, Hahnemann har sett og godkjent von Bönninghausens repertoriekonstruksjon. Dermed vet vi hva han mente med karakteristiske symptomer i §153. I von Bönninghausens repertorium – I «Repertorium der Antipsorischen Arzneien» er midlene ordnet i følgende rubrikker:

  • Sensasjon. – sensasjonens art og tilstander
  • Lokalitet – posisjon, utbredelse
  • Omstendigheter
  • Følgetilstander

det vil si at de avvikende sensasjonene blir karakterisert ved sine kvaliteter, deres lokalisering, omstendighetene for lindring eller forverring og deres følgetilstander.
Ved å studere hvordan de 4 forholdene over er forandret hos den syke i forhold til den tidligere friske tilstanden, kan vi si noe om den endrede tilstandens individualitet innenfor et avgrenset område og tid.

Verktøyet (S-L-O-F) fungerer godt så lenge vi ikke opererer med lange behandlingsperspektiv. Men i det øyeblikket vi gjør det, trenger vi et verktøy som karakteriserer de generelle tendensene ved den sykes endrede tilstand. Det har Kent gitt oss i form av sin symptomklassifisering og gradering.

Kent:
Kent har i grove trekk beholdt den samme inndelingen som vist over i repertoriet sitt. Du finner den «skjult» der om du studerer det nøye. Kents inndeling ser slik ut:

  • Sensasjon
  • Tid
  • Omstendigheter
  • Lokalisering
  • Utbredelse
  • Følgetilstander

For å gjøre inndelingen lett å huske, har jeg laget huskeregelen STOLUF.
I tillegg klassifiserte og gradert Kent de karakteristiske symptomene. Det muliggjorde bevisste valg av behandling i lange behandlingsperspektiver.

Klassifisering:

Generals

  • Peculiars – STOLUF
  • Commons – STOLUF

Particulars

  • Peculiars – STOLUF
  • Commons – STOLUF

 

Gradering:
Generelle symptomer.

Mentale
1. grad: Viljesymptomer – underdelt i moralske og emosjonelle
2. grad: Forståelsesymptomer
3. grad: Hukommelse
(2. og 3. gradsymptomer går under fellesbetegnelsenintellektuelle symptomer.)

Fysiske
1. grad: Seksualsymptomer
2. grad: Lyst og ulyst vedrørende mat og drikke
3. grad: Generelle modaliteter

«Generals» og «particulars»:
Det som gjør et symptom generelt er at det «går igjen». Det kan «gå igjen» i forhold til rom, retning, bevegelse og/eller tid.

«Particular» må i denne sammenhengen oversettes med avgrenset (lokalt). «Generals» og «partikulars» kan være «peculiars» eller «commons». Dersom de er «commons», må de kvalifiseres ved STOLUF for å ha noen interesse for et individuelt medisinvalg. Se §153.

«Peculiars» og «commons»:
Kent brukte ordet «peculiars» om slike tegn og symptomer som Hahnemann omtaler i § 153, dvs. karakteristiske symptomer. «Peculiars» betegner symptomer som en ikke kan forklare ut fra de patologiske forholdene. De er særegne for den nye endrede tilstanden/hendelsesforløpet hos nettopp dette individet og således egnet som grunnlag for et individuelt medisinvalg.

I motsetning til «peculiars» har vi «commons». «Commons» betegner symptomer som er ventelige i forhold til de patologiske forandringene og situasjonen, og forteller lite om det særegne ved den endrede tilstanden/hendelsesforløpet , og har derfor liten verdi for et individuelt medisinvalg i seg selv om de ikke kvalifiseres ved sine STOLUFer.

SYMPTOMHELHET OG BEHANDLINGSPERSPEKTIV
Når den syke kommer med en akutt tilstand, og jeg vil behandle den, består symptomhelheten av de karakteristiske symtomene der og da (rom og tid).

Kommer den samme pasienten med hele sin 30 år gamle kroniske sykdomshistorie, og jeg vil behandle den under ett, så består symptomhelheten av de generelle karakteristiske symptomene som er, og de som var aktuelle tidligere i sykdomshistorien.

Er det umulig å gjøre et individuelt medisinvalg – både i kort og langt behandlingsperspektiv, må jeg behandle med et av de kollektive similia (Sulph., Thuja, Merc. dersom jeg behandler ut fra miasmeteorien) inntil det er mulig å gjøre et individuelt middelvalg i det ene eller det andre behandlingsperspektivet.

Når det gjelder symptomtotalitet, kan det være nyttig å skille mellom numerisk og logisk totalitet. Se artikkel III i denne serien.

Kunnskap om og avklaring av premisser – en forutsetning for meningsfylt dialog mellom homøopatien og skolemedisinen

Av homøopat Arnt Folkman
Grimstad oktober 1996 (redigert 1999)

Etter 22 år som homøopat i heldagspraksis og «ørten» diskusjoner for og imot det homøopatien står for, føler jeg trang til å summere opp noen tanker i den forbindelse.

Om kunnskap og kommunikasjon
Homøopatene leser tilsynelatende helst 2.- og 3.-handslitteraturen i faget, og synes å ha en uovervinnelig vegring mot 1.-handslitteraturen – «Organon» og «De kroniske sykdommene».

Kan det skyldes en optimistisk tro på at når tiden går, så går utviklingen nærmest av seg selv i positiv retning? Det kunne føre til en manglende interesse for kildene.
Hva nå årsaken til vegringen enn er, så gjør kunnskapsmangelen om de grunnleggende ting i homøopatien – premissene – oss langt på vei ute av stand til å fremføre argumenter for homøopatisk praksis som lyder noenlunde sammenhengende.

Ulykkeligvis har ikke så få kolleger prøvd å forklare homøopatiens erfaringer ved hjelp av naturvitenskapelige forklaringsmodeller. Det går dårlig fordi det foreløpig ikke finnes det noen naturvitenskaplig forklaringsmodell som «forklarer» deler av homøopatiens erfaring. Men det gjør ikke disse erfaringene mindre gyldige.

At utenforstående ikke ser behovet for å søke kunnskap om homøopatiens premisser før de danner seg sterke meninger om dens detaljer, er ganske rimelig. At vi som arbeider med faget heller ikke ser behovet, er mer alvorlig.

For å få gjort noe med kunnskapsmangelen innad i faget, må vi ta oss bryet med å lese førstehandslitteraturen. Den er gammeldags hva begreper og språkføring angår, men ikke hva innholdet angår. Sannsynligvis ligger Hahnemann enda tiår – om ikke hundreår – foran vår tid.

Erfaring med opplysningsvirksomhet overfor pasientene i den daglige praksisen er god. Men det er ikke nok. Vi må informere om homøopati også i andre sammenhenger. Gjør vi ikke det da? Jo, men på en meget defensiv måte.

Siden det er lov å praktisere som homøopat i Norge, er homøopatiens premisser lovlige her, selv om man i konfrontasjon med skolemedisinere kan få inntrykk av noe annet. Årsaken kan være at man innenfor skolemedisinen har problemer med å forestille seg og å respektere andre premisser enn sine egne.

Slik det nå er, går vi stort sett bare ut for å forsvare homøopatien mot angrep i massemedia. Siden angrepene gjerne kommer fra skolemedisinere, er de basert på skolemedisinens premisser. Det betyr at skolemedisinen får sette dagsordenen for hva som skal debatteres. Så lenge vi lar skolemedisinen bestemme dagsordenen og media bestemme rammene om diskusjonen, kommer vi aldri til å få informere på homøopatiens premisser. Å få anledning til å klargjøre dem før vi forholder oss til de detaljene vi blir konfrontert med, krever mere plass/tid enn media vil gi oss. Derfor er vi hele tiden på defensiven.

Det er et problem at saker bare er interessante for massemedia hvis det står strid om
dem. Og da er det ofte striden og dens underholdningsverdi det fokuseres på, og ikke på sakens innhold.

Siden jeg skrev om å komme til orde første gang, er situasjonen blitt en ganske annen. Internett har redusert makten til alle «portnerne» som tidligere satt og bestemte hvem og hva som skulle få komme til orde i media til null. La oss bruke muligheten.

Flertallets – og mindretallets forhold til premisser
«Utenforstående» har som regel det til felles at de representerer et flertall som satser på andre behandlingsstrategier enn homøopatiens. Som deler av et flertall er de ikke vant til å måtte klargjøre premissene for det de gir sin tilslutning til. Strategiene de forsvarer får sin berettigelse ved at «alle andre» følger dem, og fordi den type resultater man oppnår ligger innenfor det skolemedisinen har definert som kur for samfunnets helsevesenet.
Som «annerledestenkende» kan vi ikke tillate oss den samme makeligheten. Av oss kreves det at vi skal kunne begrunne det vi gjør i langt større grad enn hva det forlanges av «flertallet». For å greie det, må vi kjenne premissene både for homøopatisk og skolemedisinsk behandling. Derved vil vi kunne begrunne våre behandlingsstrategier på en forståelig måte, og ha begrunnede meninger om skolemedisinens ditto.

Skolemedisinens grunnleggende premiss
I bunnen av alle vitenskaper – fag – ligger det en grunnforutsetning eller TRO. På denne bygges «vitenskapeligheten». Det kan være vanskelig å få øye på grunnforutsetningen bak det kompliserte byggverket av teorier, testresultater og liturgi de «står» på. Men de er der, og ofte er de enkle inntil det banale.

Skolemedisinens grunnleggende premiss eller TRO er at lidelsen er sykdommen. Sykdommen oppfattes derfor lett som lokal og avgrenset i tid. Derav følger økende spesialiseringen (øyespesialist, hudspesialist osv.) og lokal behandling. En mister lett en eventuell indre logikk og sammenheng mellom de forskjellige lidelsene i en kronisk sykdomshistorie av syne, og kronisitetskriteriet avgrenses derfor til den enkelte lidelsens varighet.

Behandlingsstrategi
En søker å bringe den enkelte lidelsen til opphør med midler som primært motvirker den.
(Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor skolemedisinen har hatt så stort salgspotensiale. Hvem vil ikke ha lindring for sine ubehag der og da hvis en ikke har noen forståelse som tilsier at det vil straffe seg på sikt?)

Kur
Opphør av enkeltlidelsen oppfattes som kur.

Juss og økonomi 
Fordi samfunnets helsevesen har adoptert skolemedisinens sykdomssyn, avspeiles dette i lover og regler som gjelder på området. Kvakksalverloven er et eksempel. Der kan vi lese at visse lidelser har bare skolemedisineren lov til å behandle. Loven forutsetter altså at lidelsen er sykdommen, og at man behandler lidelsene enkeltvis.

En annen konsekvens er at skolemedisinske diagnoser danner grunnlaget for om man skal få del i samfunnets trygdeytelser eller ikke.

Homøopatiens grunnleggende premisser
I det følgende skriver jeg ikke om mekanisk påførte plager.

Homøopatien er ikke bedre stilt. Den bygger også på en grunnleggende premiss eller TRO.
I homøopatiens «Organon» møter vi en premiss eller forklaringsmodell som bygger på to komponenter.

Den første komponenten er ideen om livskraften som vitaliserer, organiserer og opprettholder organismen. Dersom jeg skulle nevne en analogi fra vår egen tid, kunne jeg nevne mineralenes romgitter som sies å danner grunnlaget for deres krystall-former. Romgitteret er ikke en ting, men en egenskap ved stoffet selv som virkeliggjøres gjennom krystallformens tilblivelse. Hahnemanns forestillinger om livskraften og dens funksjon i levende organismer, er påfallende lik og kan forklare at han – utfra sin tids forutsetning – omtaler livskraften som åndelig.

Sykdommen forklares derfor primært som en forstyrrelse av livskraften – eller av livsprinsippet, som er livskraftens opphav. Sykdommen oppfattes naturlig nok alltid som total. Lidelsen, som jo kan være både lokal og total, oppfattes som et sekundært fenomen – som en følge av denne totale forstyrrelsen.

Den andre komponenten går ut på at den ubevisste organismen alltid innretter seg slik at trusselen mot livet blir minst mulig. For å oppnå det, bruker den aldri mer energi enn absolutt nødvendig. Jfr. homøostaseprinsippet. Se Organon § 74. Der skriver Hahnemann at de kroniske sykdommene og visse former for behandling, svekker livskraften og stemmer den litt etter litt falsk, slik at den må endre noe i organismen for å opprettholde livet. Den hemmer eller overdriver voldsomt en eller annen del av organismens mottakelighet eller følsomhet, utvider seg eller trekker seg sammen, slapper av eller blir hard, eller ødelegger fullstendig visse deler, samt medfører indre eller ytre lesjoner for å beskytte organismen mot en fullstendig ødeleggelse av livet.

Den andre komponenten fører til at lidelsen oppfattes som organismens tilpasnings- eller selvforsvarsadferd – dvs. som en positiv størrelse sett i forhold til overlevelse selv om den føles aldri så ubehagelig.

Når organismen dreper seg selv med en eller annen lidelse, tolkes det som et tegn på at den ikke lengre greier å tilpasse seg. Hele vitalkraften går med til å etablere og opprettholde selvforsvarsreaksjonene. Det blir intet tilbake til å opprettholde resten av organismen.

Hvor organismen lokaliserer selvforsvars reaksjonene, avhenger i hovedsak av hvor organismen har sine arvede svakheter. Slik forstått er svakhetene ikke nødvendigvis negative størrelser i forhold til overlevelse. Uten de arvede svakhetene ville muligens små påkjenninger på organismen føre til totale systemsammenbrudd.

(Dette setter vår tids tro på at genteknologien skal løse alle helseproblemer i fremtiden i et interessant lys. Dersom de medfødte eller arvede «selvforsvarssonene» elimineres ved genteknologi – og organismen ikke lever i et miljømessig vakuum – vil da minimale på kjenninger føre til fullstendige systemsammenbrudd?)

Her kan det være sunt å minne om at en forklaringsmodell er nettopp det – en modell. Den er ikke virkeligheten selv. Det synes som om det er vanskelig å holde fast på det. Historien viser at så snart en modell har vunnet den nødvendige sosiale tilslutning – og det er etablert et «presteskap» til å forsvare den – blir modellen virkeligheten. Dersom vi kunne enes om at det eneste endegyldige vi kan si, er at vi ikke kan si noe endegyldig om noe som helst, ville vi ha avverget mange «kjetterbål» i fremtiden.

Behandlingsstrategi
Hvilken forklaringsmodell en anvender på et fenomen, avgjør hvilke ord og begreper en anvender i forklaringen av «virkeligheten». Hvilken forklaring en velger, avgjør også hvilke behandlingsstrategi som blir logisk for en.

Fordi homøopatien oppfatter lidelsen som organismens selvforsvarsadferd, kan det være et moralsk problem å behandle enkeltlidelsen isolert.

Hvis den syke ikke blir frisk av seg selv, skyldes det – etter homøopatiens synspunkt og erfaring, – at selvforsvarsreaksjonene ikke er sterke nok til å kurere. Feberen er ikke høy nok. Kjertelen er ikke forstørret nok osv. Derfor søker en et middel som kan hjelpe den syke til å forsterke selvforsvarsreaksjonene tilstrekkelig til at man greier å kurere seg selv. Det finnes med andre ord ingen annen lege enn den syke selv. Det eneste homøopaten gjør er å motivere den syke organismen til å rekonstruere seg selv.

I Organon §§ 16 – 51 redegjør Hahnemann for hvilken behandlingsstrategi han velger.
I § 26 står det: I den levende organismen utslettes en svakere dynamisk påvirkning permanent av en sterkere som ligner den meget i uttrykksformen, selv om den er av en annen natur.

Kur
I homøopatien oppfattes det som en kur når organismen bringer tilpasningsadferden til opphør. Det betyr at den ikke lengre har behov for den. Bortfallet må skje fra sentrum til periferi (Herings lov). Forsvinner tilpasningsadferden i omvendt rekkefølge, oppfattes det som en undertrykking, og resultatet av behandlingen blir at en tvinger den syke til å etablere tilpasningsadferd på stadig mere sentrale/vitale lokaliteter.

Hvilke lokaliteter, avhenger av hvor den syke har sine arvede «selvforsvarssoner». Hvor lang tid det tar før organismen greier å etablere det (de) alternative tilpasningsfenomenet ved undertrykking, avhenger av den sykes vitalitet. Fordi det kan ta fra dager til år før reaksjonene på en undertrykkende behandlingen blir registrerbare, og fordi ikke alle iakttagere har noen teori om dette, ser en gjerne ikke sammenhengen mellom behandlingen og de forskjellige selvforsvarsreakjonene (lidelsene) som dukker opp i løpet av sykdomshistorien.

Juss og Økonomi
I et samfunn hvor helsevesenet baserte seg på homøopatiens sykdomsforståelse, ville store deler av skolemedisinsk medisinsk behandling være forbudt. Derfor – enkelte kollegers «drøm» om et samarbeid med skolemedisinen i fremtiden, tror jeg ikke noe på. Ikke før skolemedisinen begynner å stille kritiske spørsmål til sine egne premisser. Vi må skille mellom underkastelse og samarbeid.

Konsekvensene av homøopatiens grunnleggende premiss, ville gitt andre økonomiske løsninger om den ble akseptert av samfunnet. Jeg er temmelig sikker på at vi ville fått mer helse for hver krone og mindre lidelse for den enkelte, enn med et helsestell basert på at lidelsen er sykdommen.