Individualisering i homøopatien VII

Av
Arnt Folkmann
homøopat

På grunn av erfaringer som er gjort etter at Individualisering i homøopatien VI ble presentert, føler jeg behov for å komme med noen merknader.

I) Symptomvalg til repertorisering
I de foregående artiklene i serien skrev jeg om homøopatiens symptomlære – om allmenne symptomer, karakteristiske symptomer (SLOF og STOLUF), generelle symptomer og «keynotes» eller nøkkelsymptom. Da gjenstår det bare å si noe om hvordan vi skal/kan forstå slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer i Organons § 153. Hahnemann skriver her at det i hovedsak er disse symptomene som leder oss frem til simillimum. Da må det være særdeles viktig å vite hva som menes med slike symptomer.

Slik § 153 og fotnoten til paragrafen er utformet, er det nærliggende å tenke at Hahnemann skriver om særmerkte sensasjoner og forhold som karakteriserer dem – dvs. «SLOF» eller «STOLUF» – NB! Bönninghausens repertorium. Ordet sensasjon har en noe utvidet betydning hos Bönninghausen. Det gjelder ikke bare følelser, men også spesielle trekk ved lidelser – se forordet og avsnittet Sensations i Bönninghausens «Terapeutiske handbok».

I ettertid har flere kjente homøopater «spisset» grunnlaget for symptomvalget etter § 153. Guernsey – i følge S. Close – baserte symptomvalget på særmerkte symptomer a la Hahnemann. Men blant disse valgte han bare de med en for individets patologi spesiell indre sammenheng.

I tillegg har vi Kent med sin klassifisering og gradering av symptomene som utgangspunkt for valg mellom de særmerkte symptomene i kasuset.

Min erfaring er at når jeg kombinerer Hahnemann i § 153 med Guernsey og Kents innfallsvinkler, blir symptomvalget «best». Med best mener jeg at symptomene åpner vegen mot et simillimum som kurerer pasienten. Utelater jeg Kents og Guernseys bidrag, er det vanskelig å forstå hva som er sentrum i kasuset, og jeg ender lett opp med et simillimum som bare kurerer lidelsen.

Konklusjonen blir derfor: De sentrale, slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer i et kasus er de generelle og/eller karakteristiske symptomene (SLOF og STOLUF) som viser hvordan den syke virkeliggjør (nøkkelsymptomet) det dynamiske avviket i kasuset.

II) Det konstitusjonelle og det individuelle
Det dynamiske avviket representere det konstitusjonelle elementet i kasuset.

Mange syke kan ha det samme dynamiske avviket, men demonstrerer det med de forskjelligste slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer.

Slik forstått, kan et hvilket som helst middel være et konstitusjonsmiddel.

Det individuelle i et kasus er kombinasjonen av de forskjelligste slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer som viser hvordan nettopp denne syke virkeliggjør det dynamiske avviket.