Kategoriarkiv: Homøopati

Homøopatiske prinsipp i både terapeutikk og kvardag

Av John Petter Lindeland, naturterapeut MNNH reg.

Homøopatiens grunnleggjar, Samuel Hahnemann, gjer i Organon greie for det han kallar homøopatiens naturlov. I dette omgrepet ligg det ei overtyding om at det homøopatiske prinsipp ikkje er spekulativt tankespinn, men knytta opp til ein naturlov som ein kan finna døme på innan mange andre fagområde og i kvardagslivet. Eg har prøvd å samanfatta litt av det som S. Hahnemann legg fram og lagt til eigne observasjonar av fenomenet.

Døme på homøopatisk prinsipp
Interferens er eit kjent fenomen innan fysikken. Frå Gyldendal og Aschehoug sitt leksikon:

«Et karakteristisk fenomen ved interferens er at to bølger som hver for seg kan registreres på et sted, kan slokke hverandre ut når de møtes, for eksempel at to lyssignaler til sammen gir mørke eller at to lydsignaler som består av toner med samme frekvens noen ganger ikke høres når de treffer øret samtidig.»

Dette fenomenet blir i dag utnytta t.d. i samband med øyresus (tinitus) ved at ein simulerar den same lyden som pasienten har – og dermed blir den subjektive opplevinga av øyresusen heilt borte eller minskar.

Bruken av Ritalin ved behandling av ADHD o.l tilstandar er i samsvar med homøopatiske prinsipp.

Bruk av amfentamin hjå normalt friske menneske, vil framkalla liknade symptom som det ein vil kunne observera hjå ADHD barn.

Også vaksinering må ein også kunna tilleggja verknaden av prinsippet liknande kurerar liknande. I fotnota til § 33 i Organon skriv S. Hahnemann:

«Indtil 1801 utbrød der epidemier af Sydenham’s glatte skarlagensfeber fra tid til anden blant børn, og de angrep uden undtagelse alle, som endu ikke havde været udsat for sygdommne. Men ved Köningslutter epidemien, som jeg var vidne til, blev alle de børn, som havde taget en meget lille dosis Belladonna tidlig nok, ved med at være immune over for denne meget smittsomme sygdom. Hvis legemidler kan beskytte os imod smitten fra den epidemi, som raser, så må de have en større styrke til at omstemme vor livskraft end epidemien»

Paradoksalitet er også eit omgrep innan psykologien. Det var psykiataren Victor Frankl som
introduserte metoden som han kalla paradoksal intensjon. Den går ut på å forsterka ubehaget, vanen osb. for å gjera pasienten medviten om sine umedvitne reaksjonsmønstre eller adferd. Ved t.d. stamming, blir pasienten oppfordra til å forsterka stamminga innanfor ein terapeutisk styrt ramme.

Innan katastrofepsykiatrien blir dei involverte oppmoda til å oppsøkja ulykkesstaden for å gjenoppleva «det liknande» som dei har vore igjennom – for på den måten å hindra seintraumer.

Det klassike gravferdsritualet som dei fleste av oss har vore med på, er i sin natur ei kortvarig forverring av sorgopplevinga og gjer det såleis lettare å koma igjennom den. (Dei gamle gråtekonene er eit anna døme, men mindre brukt i dag.)

Vår moderne skismøring er tufta på erfaringa om å simulera det liknande under skia som i snøen. Mjuk smøring til mjuk snø (klister eller mjuk voks) og hard smøring til hard snø (isklister som blir hard når den størknar eller hard voks).

Kents legemiddelbilder

Utdrag fra boken Hahnemanns Arbeitsweise av Uwe Plate og Anton Rohrer.
Oversatt av homøopat MNNH Svein Johannessen.

Kents legemiddelbilder er en av de faktorene som har hatt stor innflytelse på homøopatiens historiske utvikling. For Hahnemann besto utprøvde legemidler av «en rekke symptomer» (Organon § 153), mens Kent skapte syntetiserte legemiddelbilder og ga de en slags «personlighet» som så skulle finnes igjen hos pasienten.

Mens homøopatien i det 19. århundre hovedsakelig ble påvirket av moderne naturvitenskap, var det psykologien som i størst grad hadde innflytelse på homøopatien i  det 20. århundre. Legemiddelbildene ble som oftest tolket psykologisk, og generaliserte «essenser», «sentrale vrangforestillinger «, «sentrale sensasjoner», «kilder» og lignende florerte.

De ulike skolene og retningene påstår at de bygger på Hahnemanns lære og tolker samtidig  den sentrale paragraf 153 i Organon på hver sin måte. Og siden de ulike retningene påstår å følge Hahnemanns lære, kaller de også skolene for «klassiske». Som  om Hahnemann ville overlatt reglene for rett legemiddelvalg til hver enkelt skoles  subjektive tolkning!

Tvert imot sier Hahnemann selv: «Denne læren bygger nemlig ikke bare hovedsakelig, men ene og alene på uttrykt erfaring – etterlign! sier han høyt, sørg for å etterligne så nøye og så omhyggelig som mulig, og du vil steg for steg få bekreftelse …».

De ulike skolene og retningene hevder å ha videreutviklet Hahnemanns lære. Men for å
kunne «videreutvikle» noe, må man aller først ha forstått hva det hele går ut på. Ingen av metodene (verken fra Bönninghausen eller Jahr, Boger, Kent, Vithoulkas, Sankaran, Scholten, Lippe etc. – som kaller seg klassiske og som refererer til Hahnemann) har så langt forholdt seg til det karakteristiske slik Hahnemann beskriver det.

Det nå utgitte Symptomleksikonet er utformet slik allerede Hahnemann, Jahr og  Bönninghausen hadde sett det for seg. Dermed kan man for første gang praktisere faget slik det er beskrevet av homøopatiens grunnlegger. Med Symptomleksikonet kan man få klarhet i og rettet opp det som de forskjellige retningene, trendene og metodene har skapt av uklarhet de siste 200 årene. I den forstand handler Symptomleksikonet ikke om veien  tilbake til Hahnemann, men heller FREMOVER mot Hahnemann».

 

Relatert artikkel:

Framover mot Hahnemann

– intervju med lege og homøopat Anton Rohrer

Poenget er ikkje å fylgja Hahnemann lik eit religiøs dogme, men å undersøkja om han sin metode er vellykka i høve å hjelpa våre pasientar

Av
John Petter Lindeland
naturterapeut MNNH reg
john.petter@notteroynaturmedisinske.no

Som lege reknar eg med at du kunne ha ein god og lønsam praksis basert på det som er akseptert som vitskapleg medisin – og vera nøgd med det. Kva gjorde at du fatta interesse for homøopatien?

– Det var under medisinstudiet at eg kom over læreboka Organon av Samuel Hahnemann. Det som imponerte meg var Hahnemanns kritikk av den materialistiske medisinen. Eg finn at hans argumentasjon har den same relevans og verdi overfor vår moderne medisin. Samtidig møtte eg min fyrste lærar i homøopati, Mathias Dorcsi i Wien. Han  viste oss korleis me skulle oppta ein anamnese av pasientar på ein heilskapleg og empatisk måte. Det var hans  haldning overfor pasientane som gjorde at eg bestemde meg for at ein slik medisinsk praksis ville eg også driva. Det tredje er at det nyaste innan dagens vitskaplege medisin er morgondagens mistak, og me kallar det «utvikling». Homøopati er i motsetnad tidlaus, sidan sanninga når det gjeld dei homøopatiske utprøvingane er gyldig til evig tid. Informasjonen om midla kan aldri bli feil.

  • Samuel Hahnemann Organon (6. utg.)

Dagens vitskap konkluderer at homøopatien ikkje er betre enn placebo. Kva er din kommentar til dette?

– Denne konklusjonen er berre ikkje sann! For to år sidan blei det til dømes i ein australsk rapport konkludert med at homøopati ikkje er betre enn placebo. Denne rapporten gjorde krav på å vera basert på meir enn 1 800 studiar. Men  av desse 1 800, blei berre 176 teke med i rapporten og av desse blei 171 ekskludert. Så, i realiteten, blei rapporten berre basert på 5 studiar! Dette betyr, at homøopati blei vurdert som berre placebo etter eksklusjon av meir enn 90% av dei publiserte studiane! Om du vil vita meir om desse undersøkingane, les rapporten frå The  H0meopathy Research Institute (HRI) i London.

– Allereie i 1997, i ein stor meta-analyse, skreiv Linde (Tyskland) om førestillinga at homøopati truleg ikkje er betre enn placebo: «Resultatet av vår meta-analyse er ikkje kompatibel med hypotesen om at den kliniske effekten av  homøopatien berre skuldast placebo». Denne konklusjonen er endå gyldig, jfr. det som den svenske vitskapsmannen Robert Hahn skriv i ein rapport frå 2013.

– I den tyske databasen frå Carstens Stiftung er det oppført i HomBrex (Homeopathic Basic Research Experiments) meir enn 2 200 titlar – i databasen COREHom (Clinical Outcome Research in Homeopathy) om lag 1 200 titlar om kliniske studiar – i HomVetCR (Veterinary Clinical Research Database for Homeopathy) 444  studiar som omhandlar behandling av dyr. Spørsmål: verkar placebo også på dyr?

– Min konklusjon er at dei fleste av desse studiane viser til positiv effekt av homøopatisk behandling. Fellesskapet av materialistiske vitskapsfolk kan likevel ikkje akseptera dette – og media er ein betydeleg medspelar i kampen mot homøopatien. 

– Som den kjende britiske vitskapskapsmannen Francis Bacon ein gong sa: «Man prefers to believe what he prefers  to be true.» 

CVen din viser at du har ein brei og allsidig homøopatisk utdanning. 

– Etter at eg var ferdig med min medisinske utdanning ved universitetet, hadde eg stor entusiasme når det gjaldt å få med meg alle kurs som blei tilbode innan homøopati. På den tida eksisterte det i Austerrike ikkje noko curriculum for homøopati som kvalifiserte til godkjenning. Difor gjekk eg på kurs hjå mange ulike lærarar,  hovudsakleg  hjå George Vithoulkas i Hellas og Jost Künzli frå Sveits, som blant anna introduserte den kentianske repertoriemetoden til Tyskland. Eg møtte også Sankaran, men han sin metode blei for spekulativ for meg.

– Ein av mine hovudlærarar var Will Klunker frå Sveits. Han var medforfattar av The Synthetic Repertory, som var den fyrste utvida versjonen av Kents repertory. Dei store data-repertoriane, som me har i dag, hadde førebels ikkje  kome på marknaden. Ved slutten av tusenårsskiftet, kom eit data-repertorie basert på Pocket book of Boenninghausen. Dette brukte eg gjennom mange år, inntil Syptomenlexikon blei publisert for om lag ti år sidan. Sidan den tid, har eg stort sett nytta dette verket – som både er ein kombinasjon av original materia medica-tekst og repertorium.

I boka – Hahnemanns Arbeitsweise (Plate og Rohrer) – refererer du til ulike homøopatiske «skuleretningar» – Kent, Bönninghausen, Boger, Vithoulkas, Sankaran, Scholten, Lippe osb. Alle desse gjer krav på å vera den klassiske versjonen, eller den rette tolkinga av Hahnemann si lære – og den beste måten å finna rett middel på. Sentralt er  tolkinga av kva ein legg i omgrepet karakteristiske symptom. Du konkluderer med at ingen av desse har forstått  meininga av dette omgrepet. Betyr dette at desse «skulene» har liten eller ingen verdi?

– Fyrst vil eg dela dei «klassiske» skulene (Kent, Bönninghausen, Borger, Lippe) frå dei meir moderne «spekulative» skulene som Sankaran og Scholten. Eg omtalar desse som «spekulative», fordi dei for meg er på  avvegar i høve prinsippet om liknande kurerer liknande – slik Hahnemann forstod og la det fram. Desse «spekulative» skulene handlar meir om analogiar mellom planter og sjukdom, slik som signaturlære, eller analogiar  mellom dyreåtferd og pasient. Eg brukar difor å kalla desse systema for analogopati. Homøopati er det ikkje. 

– Problemet i tida etter at Hahnemann gjekk bort, var at ingen forstod metoden hans når det gjaldt identifikasjon av karakteristiske teikn og symptom i dei ulike homøopatiske midla. Dette er nøkkelen til seinare å forstå kva som er karakteristiske symptom hjå pasienten. Den homøopatiske materia medica er vår guide i møte med pasienten sine  symptom. Ein pasient kan ha svært karakteristiske og rare symptom, men dersom desse symptoma ikkje eksisterer i signifikant omfang i vår materia medica, er desse svært rare symptoma til pasienten verdilause. Alle desse ulike skulene slik som Kent, Bönninghausen, Boger, Vithoulkas, Lippe – som krev å bli oppfatta som «klassisk», – prøver å tolka Hahnemann på ulike måtar: Kent deler symptoma mellom generelle og spesielle, Bönninghausens nøkkel er modalitetane osb. Alle desse skulene/metodane var hensiktsmessige inntil publiseringa av Symptomenlexikon. I tida før Symptomenlexikon, kunne me berre prøva å tolka Hahnemann – nå kan me med nøyaktigheit forstå korleis han arbeidde. I boka «Hahnemanns Arbeidsweise» kan ein finna mange døme på kasus av Hahnemann som  er løyst med dette verktøyet.

Du karakteriserer dette som ikkje å gå tilbake til Hahnemann, men framover mot Hahnemann. Korleis? 

– Symptomenlexikon gjev oss for fyrste gonga i historia eit verktøy for klart å forstå kva Hahnemann forstod og meinte med nemninga karakteristiske teikn og symptom i midla. I mange middel (Pulsatilla, Bryonia, Rhus tox,  Ignatia osb.), gjev han hundrevis av fotnoter for å samanlinka desse symptoma.

– Det har tatt 200 hundre år før nokon har klart å gjera bruk av den informasjonen Hahnemann her har gitt oss. Med Symptomlexikon er det lett å forstå, og difor er dette det mest innovative som har skjedd sidan Kent publiserte sitt repertorium i 1897. Slik sett går me ikkje tilbake til Hahnemann, men for fyrste gongen har me høve til å fylgja han sin arbeidsmetode nøyaktig og reprodusera den. Me er ikkje lenger avhengige av ulike tolkingar. Dette har berre vore mogleg ved hjelp av moderne datateknologi, slik at Uwe Plate kunne omforma arbeidet sitt til bruk i  klinisk praksis. 

– Poenget er ikkje å fylgja Hahnemann lik eit religiøs dogme, men å undersøkja om han sin metode er vellykka i høve  å hjelpa våre pasientar. Mange kollegaer melder om forbausande resultat ved bruk av dette nye verktøyet. 

I boka som nemnt, har du også fokus på mentale symptom – og gjev ei åtvaring om bruk av det som du definerer som «charakterzüge des normalen Lebens» (normale karaktertrekk). Kan du forklara skilnaden her?

–  Alle symptoma som ein vel å bruka i jakta på rett middel, må vera sjukdomssymptom. Når det gjeld  kroppssymptom er dette lett å forstå, men også mentale symptom må ha dette som utgangspunkt. I § 213 i Organon skreiv Hahnemann at det er mentale eller emosjonelle endringar frå elles normal tilstand som er gyldige symptom ein kan bruka. I § 208 skriv han: «For å kunne avdekka kva som i ein pasients liv kan forverra sjukdomen, eller vera  til hinder for kur, må terapeuten ta omsyn til pasientens alder, livsstil og diett, yrke, livssituasjon og sosiale tilhøve  osb. På same måte skulle hans tankar og emosjonar bli vurdert om dei er til hinder for kur, eller vurdert ut i frå om  det trengs psykologisk rådgjeving, modifiserast osb.» I § 209 skriv han: «Etter at dette er gjort, skal terapeuten,  gjennom fleire intervju, skissera sjukdomsbildet så komplett som mogleg…» Dette betyr, at så lenge ikkje tankar og emosjonar er endra i høve normal tilstand, er dette ikkje ein del av sjukdomsbildet. Hahnemann skriv om det same i  både § 5, 94 og i fotnote til § 210. 

– Innan dagens homøopati, er hovudfokuset lagt til mentale og emosjonelle tilstandar hjå pasienten. Pasienten skal bli forstått psykologisk. Utfordringa her blir å avgjera kva som er normal tilstand/karaktertrekk hjå pasienten i høve ulike livsutfordringar, og kva som er sjukleg. 

I Norge har me ein dramatisk nedgang når det gjeld homøopatisk praksis. Mange forklarar dette med negativ fokus i  media. Eg trur dette er ein medverkande årsak, men meiner likevel at det sterke fokuset på mentale symptom –  kombinert med ei meir eller mindre «spekulativ tilnærming » til både pasient og helse/symptom – har fjerna  homøopatien frå den praktiske og kliniske terapiforma den er. Har du liknande erfaringar frå ditt eige heimland –  Austerrike?

– Me har også ein liknande situasjon i alle dei tysktalande landa – Tyskland, Austerrike og Sveits. Den oppveksande generasjonen av terapeutar er ikkje interessert i homøopati. Alle dei faktorane du nemner, er gyldige  også her. Men det er ikkje berre summen av desse som gjer utslaget (negative medieoppslag, fokus på mentale symptom, «spekulative» tilnærmingar og dermed mindre vellykka praksisar) – det er også eit spørsmål om tidsånda (Zeitgeist). Sjølv om faget ikkje er spesielt endra dei siste 40 åra – og sjølv om vår generasjon var entusiastisk overfor det – er tidsånda i mot homøopati. Eg trur at me må venta ein generasjon eller meir før våre  barnebarn vil oppdaga homøopatien på nytt.

Du har, saman med skaparen av Symptomenlexikon – Uwe Plate – gjennomført fleire interessante webinarar i høve  publiseringa av den nye digitale online-versjonen SL5. For meg synes det som om dette verktøyet har tilført deg ny  kunnskap i høve å forstå den homøopatiske arbeidsmetoden. I kva omfang brukar du dette verktøyet i din praksis  samanlikna med andre metodar du har lært?

– Eg brukar Symptomenlexikon i om lag 95 % av alle kasus.

Kva faktorar er det som avgjer om du brukar andre  metodar/tilnærmingar? 

– Ved sida av Symptomenlexikon, brukar eg Pocket Book of Boenninghausen and The Complete Repertory (ISIS program). I sjeldne tilfelle når det gjeld søk etter spesielle rubrikkar må eg bruka desse verktøya. I dag hadde eg til dømes ein pasient med smerte i same augneblinken han sette seg ned. I Symptomenlexikon finn eg  modaliteten «verre av å sitja». Eg samanliknar då dei midla eg finn i rubrikken «verre av å sitja ned» i Pocket Book. 

Korleis er det å arbeida med Symptomenlexikon ved mentale eller emosjonelle tilstandar, samanlikna med andre  repertorium?

– I andre repertorium kan eg finna eksakt mentale nemninga slik som «frykt for torevêr» eller «lyst til å drepa med  kniv» eller «lyst til å drepa ein person som motseier». Dette er svært spesielle mentale tilstandar. I  Symptomenlexikon kan eg finna alle mentale symptom som Hahnemann (og fleire andre slik som Stapf, Hartlaub &  Trinks) publiserte i han sin materia medica. Vi har gode resultat med behandling av blant anna depresjon,  utbrentheit eller angsttilstandar. Dette verktøyet gjev også høve til å kombinera emosjonelle tilstandar (depresjon,  angst, sløvskap osb.) med samtidige fysiske plager slik som hjartebank, sveitte, kulde, søvnløyse osb. 

I kva grad meiner du val av potens er viktig for eit godt resultat? Turr eller i flytande form?

– Eg trur det har lite å seia. I kroniske kasus brukar eg LM-potensar, og ved akutte tilstandar C30 eller C200. I  motsetnad til lova/prinsippet om liknande kurerer liknande, fylgjer ikkje potensvalet ei spesiell lov/prinsipp. Både  høge og låge potensar kan kurera. Vanlegvis løyser mine pasientar midla opp i vatn. 

Styrke og veikskap med  Symptomenlexikon?

– Styrken er at eg med nøyaktigheit kan vita kva som er den reelle effekten av middelet; kva symptom eit middel  verkeleg kan kurera. Det andre er at ein til dømes kan kombinera ein modalitet med ein sensasjon og få fram dei midla som signifikant har denne kombinasjonen. Dette er ikkje mogleg i eit repertorium. Døme: stikkande  smerte som blir verre når ein går. Sidan ein i Symptomenlexikon får fram teksta direkte frå materia medica for alle midla når det gjeld denne aktuelle kombinasjonen, kan ein også vurdera kva som er mest liknande i høve  symptoma til pasienten Ein vel som sagt ikkje middel frå ei repertorieliste, men ved studium av materia medica. Slik får ein også informasjon om det aktuelle symptomet eller symptomkombinasjonen er ein ekte signifikant effekt, eller berre eit tilfeldig prøvingssymptom frå pasienten. I andre repertorium har du ikkje høve til dette. 

– Sidan Symptomenlexikon er relativt nytt, vil det vera eit kontinuerleg arbeid med forbetring framover. Verktøyet er  også fruktene av eit menneske sitt arbeid (Uwe Plate). Han vil heile tida prøva å gjera det betre, laga nye rubrikkar og  retta feil.

Kva er di erfaring ved bruk av Symptomenlexikon og hudproblem?

– Ved at ein finn mange rubrikkar knyta til hud i SL, gjer dette arbeidet lettare. Men; generelt er hudproblem ikkje  lett å behandla, sidan symptoma oftast er få og lite karakteristiske. Dessutan ynskjer pasienten å bli kvitt problemet  så fort råd er, og spesielt dersom det opptrer i ansiktet. 

Du har i boka Hahnemanns Arbeitsweise presentert fleire kasus. Ei av dei omhandlar ei kvinne med akutte ryggsmerter. Ved seinare undersøking, viste MR tydelege teikn på spinalkanalstenose – og operasjon blei  tilrådd. Etter nokre dosar av det valte homøopatiske midlet (Kreosotum) forsvann smerta, og fire år seinare er ho  endå bra. Korleis forklarar du at symptom knyta til manifistert patologi kan helast ved hjelp av homøopati – sjølv om  MR endå viser tydeleg stenose?

– Eit homøopatisk middel aktiverer dei sjølvhelande kreftene i pasienten. Ein kan aldri vita kva potensiale desse sjølvhelande kreftene har. Og dessutan kan det vera eit stort avvik mellom røntgenbildet og smerta den enkelte pasienten erfarer. Denne pasienten er endå smertefri i ryggjen, men er under fortsett behandling på grunn av  at ho for ein del år sidan hadde brystkreft og levermarkørar i blodet. Med homøopatisk behandling er desse  verdiane normalisert.

– Erfaringane mine med ryggproblem er både overraskande og forbausande. Blant anna hadde ein ven av meg eit  stort ryggprolaps, isjassmerter med lamming av rectum – noko som indikerer at operasjon er nødvendig. Etter  homøopatisk behandling kom han seg raskt, og har ikkje hatt problem seinare – nå 20 år sidan. Som nemnt kan det  vera eit stort avvik i høve røntgenbilde, MRT, CT og smerteoppleving/ubehag. Nokre pasientar har store smerter  med lite utslag på bilde, medan andre kan ha store utsalg på bilde, men mindre plager og ubehag.

Du har også presentert eit kasus med KOLS som endte med eit godt resultat. Kva trur du potensialet er for  homøopati når det gjeld alvorlege manifesterte sjukdomar?

– Homøopati kan aktivera dei sjølvhelande kreftene. Det som går an å kurera, kan helast med homøopati – det som ikkje går an å kurera, kan ikkje helast. Dette avheng ikkje av namnet på sjukdomen. Om du finn det rette  homøopatiske middel, kan dette kurera kreft. Samstundes vil du ikkje ein gong kunne kurera det enklaste  sjukdomsuttrykket om du ikkje finn det rette middelet. I utvikla, tung patologi er det som oftast ikkje nok med berre  eit middel. Ein må som regel innom fleire middel avhengig av symptomuttrykket til ei kvar tid. Også livsstil og  kosthald er svært viktig. I høve dette finn ein mykje god informasjon i både Hahnemann si bok Organon og i fyrste  bind av Die chronischen Krankheiten.

Homøopatien og autorisasjonsspøkelset

I samband med den offentlige presentasjonen av Aarbakkeutvalget si utgreiing om alternativ medisin (NOU 1998:21) fekk vi sjå eit glimt på TV2 der ein homøopat trakk på seg ein kvit legefrakk idet han sette seg foran sin pasient. Dette var tydeleg ei symbolhandling for å visa det offentlige rom kva slags ambisjonar og mål ein del av det alternative medisinske miljøet i Norge har.

Det er nå på tide at folk flest og politikere som i framtida skal vera med å bestemma kva slags plass den alternative medisinen bør ha innan vårt helsevesen, får informasjon og kunnskap om det alternativ-medisinske landskapet og at det eksisterer sterke motstridande krefter innan dette miljøet.

Grovt skissert er desse leirane delt i dei som vil ha ein autorisasjon fortast mogleg fordi dei utifrå eiga vurdering kjenner seg kvalifisert nok til å imøtekoma publikum og styresmaktene sitt krav om profesjonalitet og dei som vil ha ein autorisasjonprosess som bør gå over fleire år, og som vil ha ei godkjenning ut ifrå alternativmedisinen sine eigne premissar.

Sjøl er eg tilhengjar av dei sistnemde. Dette standpunktet har grodd fram gjennom erfaring frå 11 år i heildagspraksis med homøopati og soneterapi som hovudterapiformer. Sidan homøopatien ligg mitt hjarte nærast og som i dag blir forsøkt «patentert» av einskilde autorisajsonshungrige grupperingar, blir dette utgangspunktet i underbyggjinga av mitt standpunkt. Dessutan har homøopatien ein interessant historie som eg skal koma attende til.

Å tileigna seg kunnskap om homøopatien er på mange måtar eit livsstudie. Dei grunnleggjande vitskapelege prinsippa kan kvar og ein tileigna seg. Den meir kunstnarlege (som er til stades i alle fag) delen av faget som krev syntetiserande eigenskapar, treng øving og atter øving gjennom mange år.

Kunnskapstradisjon
I sitt grunnvesen tilhøyrer homøopatien den empirisk/humanistiske tradisjonen. Dette kjem kanskje klarast til uttrykk gjennom den homøopatiske farmakologien. Alle dei homøopatiske legemidla er utprøvd på normalt friske menneske. Her er mennesket plassert i midten og må via eigne subjektive iaktagingar uttrykkja ideen i substansen/stoffet via språket – ikkje via kjemiske analysar eller dyreforsøk. Substansen/stoffet blir gjennom mennesket omgjort til eit symptomspråk av sterk individuell karakter – den humanistiske farmakologien. Der er pr. i dag gjort utprøvingar på mange hundre substansar/stoff, noko som tilseier eit terapeutisk potensiale som femner om eit stort omfang av individuelle sjukdomsuttrykk.

Det er såleis eit paradoks når dei mest autorisasjonshungrige oppgraderer den skulemedisinske delen av studiet, når det er tydeleg kva kunnskapstradisjon faget tilhøyrer. Taktikken er ikkje vanskeleg å avsløra. Å eta kirsebær med den leiande kunnskapstradisjonen innan den medisinske verden gjev nok høgare status, men praksis viser at homøopatifaget blir taparen i dette spelet. Den skulemedisinske delen må finna sin naturlege plass i eit homøopatistudie, men må ikkje bli brukt som ei brekkstong for å koma inn i eit selskap vi ikkje tilhøyrer. Både sjukdomsforståing, farmakologien og behandlingsstrategien er totalt motsette i skulemedisinen (allopatien) og homøopatien. Dei vil aldri kunna møtast, men dei kan leva godt ved sida av kvarandre i eit fleirhelsevesen der kvar tek vare på sin eigenart og samstundes viser respekt og evne til
konstruktiv kommunikasjon. Vi har så absolutt bruk for begge kunnskapstradisjonane. Men eit slikt fleirhelsevesen vil ta lang tid å utvikla. Aarbakkeutvalget sin NOU-rapport er eit godt grunnlag i så måte.

Dei autorisasjonshungrige
Kven er så desse autorisasjonshungrige?
For homøopatien sin del er desse representert ved Norske Homøopaters Landsforbund (NHL) – og for akupunkturen sin del, Norsk Forening for Klassisk Akupunktur (NFKA).
Går vi til samansetninga av styret i NHL, ser vi at mest samtlige er uteksaminert frå Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN). Dette er ein velkjend repetisjon av organisasjonshistoria – kvar hegnar om sine. Som ein organisasjon med respekt for seg sjøl, har NHL i mange år marknadsført seg med at alle som oppsøkjer ein homøopat MNHL er sikra kvalitet når det gjeld homøopatifaget. Det er i denne samanhengen interessant å studera homøopatisidene i den Gule telefonkatalogen. Her står den eine homøopat MNHL etter den andre oppført med fylgjande terapeutiske tilbod: urtemedisin, øyreakupunktur, mineralterapi, soneterapi, kostterapi, homøopati osb. Dette tilbodet er i og for seg greitt, men når foreininga samstundes lefsar med politikarane om å godkjenna dei som homøopatar og inga ting anna, då blir smaken i munnen mest ikkje til å halda ut med. NHL må i sanninga si ånd stå fram og seia kven dei eigentleg er – nemleg blandingsterapeutar. Som sagt er det få som klarer å ri mange hestar på ein gong. Homøopatidelen i det terapeutiske tilbodet viser seg i praksis å bli nedprioritert. Det er eit ganske naturleg val i ein slik praksissituasjon, sidan homøopatien er det mest krevjande faget å utøva og som det er vanskelegast og opparbeida seg eit levebrød av. Ergo blir homøopatien ein støtteterapi til dei andre faga.

Historie
Eg nemnde at homøopatien har ein interessant historie å visa til. Homøopatien sin grunnleggjar, Samuel Hahnemann, som sjølv var utdanna lege, var klar i sin tale når det gjaldt forholdet mellom homøopati og allopati. Han skjøna fort at homøopatien aldri ville få vist sitt terapeutiske potensiale dersom den blei ein integrert del av det allopatiske medisinske systemet.

Homøopatien sin historie i USA kan vera eit illustrerande døme på korleis det går når homøopatien blir ein underavdeling under allopatien sin vingar.

Rundt år 1900 fantes det i USA omkring 100 sjukehus, med til saman 10000 sengeplassar, der homøopati var den einaste form for behandling. Homøopati blei undervist ved 23 universitet og 500 kandidatar blei uteksaminert kvart år. Det fantes over 9000 praktiserande homøopatar i USA på den tida. I 1920 var alle sjukehus stengt og det fantes berre 2 skuler att som blei stengt kort tid etter. I 1950 fantes det mellom 50 og 100 praktiserande homøopatar, og alle var over 50 år gamle.

Ei av årsakene til den radikale nedgangen, var at legeforeninga og den farmasøytiske industrien tok homøopatien og homøopatane inn i varmen og godkjente dei på legen/farmasien sine eigne premissar. Alle homøopatar fekk tilbod om å bli medlem av legeforeninga, og samstundes fekk alle leger like rettar til å utøve faget homøopati. Resultatet av dette blei ei jamt dårlegare kvalitativ utøving av homøopatien i og med at mange ikkje hadde god nok, eller mangla heilt kompetanse i faget. Undervisninga blei også overtatt av stort sett ikkje-praktiserande homøopatar, sidan legeforeninga hadde bestemt at forelesarane skulle vera professorar som sysla med enten forsking eller undervisning på heiltid.

India
Den sløkkande «homøopati-elden» i USA fekk ny næring då den på ein eller anna måte nådde India. Indarane hadde kanskje fått med seg kva som hadde skjedd på den andre sida av kloden, for her fekk homøopatien lov til å utfolda seg på sine eigne premissar. India er det landet i verda kor homøopatien står sterkast. Arbeidet fram mot godkjenning av homøopatien som ein del av det indiske helsevesenet begynte i 1937 og fekk sin siste lovregulering i 1983, med klare retningslinjer for utdanning av homøopatiske legar. Altså ein autorisasjonprosess som har strukke seg over 46 år. Det finnes i dag 19 universitet som oppfylgjer desse krav. Minstekrav for å ta eksamen er at ein har vore til stades ved i overkant av 5000 timar klasseundervisning. Heile det siste året tar form av hospitering på eit av landets offentlege sjukehus. Utdanninga gjev full opplæring i teknologisk utstyr som røntgen og laboratorieundersøkjingar, og desse homøopatlegane har løyve til å foreta mindre kirurgiske inngrep, skrive ut dødsattest osb.

Ein reknar med at det pr. i dag finnes ca. 100 000 praktiserande homøopatar i India.
Homøopatien i Norge er berre i sin «ungdom». Det er berre eit fåtall som har dette faget som fulltidsyrke og som klarer å leva av det. Det har ikkje noko med at helsemarknaden ikkje vil ha denne terapiforma, men eine og aleine at det forsett er få som beherskar dette krevjande faget.

Styresmaktene og politikarane må få klar melding om at slik er landskapet, og ikkje bli manipulert av grupperingar som mel si eiga organisasjons-kake. Utdanning og kven som er kompetente til å driva undervisning i eit slikt ungt fag her til lands, blir også sentrale og avgjerande oppgåver framover. Sidan styresmaktene ikkje har kompetanse i å vurdera kva som er kvalitet innan denne kunnskapstradisjonen, må denne oppgåva i fyrste omgang bli tillagt fagmiljøet sjølv. La oss framover få arbeidsro slik at vi kan framvisa vårt terapeutiske potensiale utan å måtta ty til laugsvesenet sitt meir eller mindre falske dugleikstempel. Det er i tråd med den komande tidsånda – ten mennesket ut ifrå individuell ståplass og ikkje i kraft av eit medlemskap i ein organisasjon eller eit laugsvesen.

John Petter Lindeland
Nøtterøy 20.mai 1999

Individualisering i homøopatien VI

Av
Arnt Folkman
homøopat

Den logiske symptomtotaliteten

For å si noe om den logiske symptomtotaliteten i kasus, kan det være tjenlig å gå vegen om keynote-begrepet. Ordet keynote stammer fra musikken. I «The Genius of Homeopathy», på sidene 156 – 163, skriver Stuart Close om keynotes i homøopatien:
The term «keynote» is merely suggestive as used in this connection, the reference being to the analogy between materia medica and music.
The «keynote» in music is defined as «the fundamental note or tone of which the whole piece is accomodated.

(Ordet keynote i Cappelens store ordbok: Grunntone, bærende prinsipp, grunnprinsipp, en åpningstale som anslår hovedtemaet for møtet.)

Tenk deg et musikkstykke i a -moll. Det markeres med en b på a-plassen og betyr at tonen a i alle oktaver – gjennom hele musikkstykket – skal være en halv tone lavere enn ordinær a. De andre tonene spilles på ordinært vis. De senkede a-ene er musikkstykkets keynote(s) og gir stykket dets karakter.

Keynote-begrepet i homøopatien tilskrives Guernsey. I «The genius of Homeopathy» formulerer Stuart Close hva Guernsey mente med «keynote» slik:
A characteristic or keynote is a generalization drawn from the particular symptoms by logical deduction.
(Deduksjon betyr slutning fra det allmenne til det spesielle.)

Hva er meningen med det kursiverte? Jeg tror det følgende skulle dekke bra:
Et nøkkelsymptom er et symptom med et spesielt trekk som det deler med flere karakteristiske symptomer i kasuset.
Det spesielle trekket fremkommer ved å studere de karakteristiske symptomene under ett – og så formulere det spesielle to eller flere av dem har felles.

Keynotelitteraturen:
Hvis vi ser på Guernseys eller Allens «Keynotes», så finner vi ikke utsagn om midlenes generelle individualitet, men samlinger av karakteristiske symptomer – noen generelle i Kents betydning av ordet, andre lokale. Dvs. kapitlene er en blanding av deldeduksjoner og lokale karakteristiske enkeltsymptomer som til sammen skal danne et bilde av midlets spesielle karakter. Men den endelige generaliseringen av materialet for det enkelte middel som helhet, er ikke gjort. De «gamle» har ikke tatt det siste avgjørende skrittet mot en totalforståelse av midlenes – og kasusenes – spesielle natur/toneart. Men materialet de har etterlatt seg i keynote-litteraturen, er et meget godt grunnlag for slike generaliseringer. Det er opp til oss å gjøre jobben ferdig.

Den logiske symptomtotaliteten:
Den logiske symptomtotaliteten består av de symptomene som viser hvordan den syke eller prøveren virkeliggjør «tonearten» i kasus eller prøving. Alle andre symptomer i kasuset er å regne som perifere i forhold til simillimum.

For igjen å demonstrere ved hjelp av musikken: Se på prøvinger og kasus som konserter. Som før sagt, det som gjør en konsert til for eksempel en a-mollkonsert, er at alle a-er i alle oktaver er senket en halv tone. Det er bare disse tonene som er spesielle i konserten. Alle de andre tonene spilles på ordinært vis – og betyr følgelig ikke noe for tonearten.
Dersom du visste dette, og konserten var kasuset ditt, var det bare a-ene – i alle oktaver – som var av interesse for repertoriseringen. De utgjør den logiske symptomtotaliteten i konserten/kasuset.

For å finne de symptomene som demonstrerer tonearten og til sammen utgjør den logiske symptototaliteten blant likt og ulikt av karakteristiske symptomer, kan vi gå to veger:

Lippes veg:
Lippe tok den numeriske symptomtotaliteten i kasuset, trakk fra de symptomene som var ventelige ut fra fysiologi, anatomi og diagnose, og satt da igjen med de symptomene som var spesielle for det syke individet han hadde foran seg.
Denne vegen krever stor kunnskap om fysiologi, patologi og dyktighet til å stille diagnose. Men krever ikke nødvendigvis noen forståelse av det individuelle temaet som går gjennom patologien.

Guernseys veg:
Guernseys veg til symptomvalget krever forståelse av og ferdighet til å formulere det individuelle poenget ved de patologiske ytringene (tonearten) i det aktuelle kasuset. Uten slik ferdighet og forståelse, er det umulig å se hvilke symtomer som demonstrerer individualiteten – og plukkingen av symptomer til repertorisering blir en ganske tilfeldig affære.

Close skriver: Confusion arose and still exist through the inability on the part of many to reconcile the teaching of this paragraph (§ 153) with the apparently conflicting doctrine of The Totality of the Symptoms as the only basis of a true homeopathic prescription. These have taken refuge either in the mechanical «symptom covering» already referred to, as fulfilling their conception of the «totality»; or in what is known as «keynote prescribing», which, as they practice it, means prescribing on some single symptom which they (perhaps whimsically) regard as the «keynote» of the case.

Så langt jeg kan se av de kildene jeg kjenner, har ikke Guernsey etterlatt seg en klar metodikk for å forstå og formulere hva som kjennetegner den logiske symptomtotaliteten i kasuset – eller for den saks skyld i midlet. Jeg har gjort et forsøk på det. Se kasuset i artikkel III. Formuleringen som fremkommer om en anvender metoden, kaller jeg «patologiens dynamiske poeng». Vi kunne likegodt kalle det patologiens toneart, eller enda bedre – den sykes dynamiske forstyrrelse. I artikkel III demonstrerer jeg metodikken, men anvender ikke «det dynamiske poenget» ved symptomvalget.

Jeg skal forklare hvorfor:
Jeg har inntil nylig unnlatt å velge de elementene som danner grunnlaget for det dynamiske poenget i kasus til repertorisering. Repertoriseringen er foretatt ved hjelp av «tilfeldig» valgte karakteristiske symptomer av type SLOF og generelle symptomer etter Kents symptomklassifikasjon og gradering.

Ved å gjøre det slik, ville jeg prøve å holde skjønnet jeg måtte utøve for å tolke frem det dynamiske poenget i kasuset utenfor repertoriseringen – og frembringe en repertoriseringsliste bare på grunnlag av den empiriske kunnskapen i homøopatien. Valget av simillimum foregikk så ved at jeg brukte det formulerte dynamiske poenget på den empirisk frembragte repertoriseringslisten – for så å kontrollere resultatet mot Materia Medicaen.

Jeg har altså for sikkerhetens skyld repertorisert alle kasus slik Bönninghausen har foreskrevet for kasus, uten noe klart individuelt særpreg – selv om særpreget var synlig i intervjuet.

Etter som jeg er blitt rimelig sikker i å se det dynamiske poenget, er tiden moden for å velge bare de karakteristiske symptomene som utgjør den logiske totaliteten i kasuset til repertorisering.

Individualitet og patologi i homøopatien IV

Arnt Folkman
Grimstad mars 1998

OM HVORDAN DET UBEVISSTE BRUKER TIDSTYPISKE FENOMEN I HOMØOSTASEN

Homøostasen og det ubevisste

I artikkel III har jeg vist hvordan jeg bruker de «ladede» delene av intervjuet for å få øye på det dynamiske poenget i kasuset.

Homøostasen – det at organismen til enhver tid innretter seg slik at trusselen mot livet er minst mulig, skjer ubevisst. Patologi er blant virkemidlene organismen tar i bruk.
Det dynamiske poenget er uttrykk for det individuelle elementet i selvforsvarsadferden.

Her vil jeg forsøke å vise at det ubevisste – gjennom homøostasen – også tar i bruk sosiale og tidstypiske ting for å overleve. Det kan forklare hvorfor sykelighet er forskjellig innenfor forskjellige kulturer og historiske epoker.
Jeg håper det blir tydelig i eksempelet som følger.

Kasus:
Her utelater jeg det redigerte intervjuet siden det ikke er nødvendig for å vise det jeg ønsker. Jeg går direkte på de detaljene i kasuset som har «ladning» Se artikkel III.

Ansikt:

  • Trigeminus neuralgi
  • høyre halvdel av ansiktet
  • begynte der jeg trakk visdomstann for 15 år siden. Smerten går derfra og rett mot nesen og opp i øret
  • smerterykk i nesevingen – som ved el.-støt. Så kan smerten være konstant i 1/2 minutt av gangen
  • < av å ha en pastill i munnen
  • smertefri i perioder på ca. 5 minutter til en 1/2 time
  • smerten kommer der jeg berører ansiktet eller i munnen. Etter 5 minutter får jeg ikke utslag ved ny berøring av samme sted
  • kan bli > av å trykke med en finger på bestemte steder. Måtte trykke på forskjellige punkter fra gang til gang for å oppnå lindring. Spesielle punkt som gav bedring

Nese:

  • føler som om jeg må ta vekk noe – et hår? En ulldott? Noe som kiler
  • noe som ikke skal være der

Sosialt:

  • har nok med å gå på jobb. Er ikke mer ute enn jeg må om kveldene.

Arbeid:

  • arbeider foran dataskjerm hele dagen. Jobben består i å treffe ruter i skjermbildet med piltasten og så trykke på museknappen.Bruker progressive briller. Må plassere øynene på riktig sted i brilleglasset.
  • jeg har mast på skjerm foran dataskjermen p.g.a. statisk elektrisitet
  • for ett år siden hadde jeg også kundekontakt. Det var da jeg fikk plagene. Det ble en «vegg» mellom meg og kunden.

Hodet:

  • migrene
  • synsinntrykket vibrerte
  • i perioder hadde jeg hodepine hver dag, men tenkte ikke over det. Det var så vanlig at jeg ikke reagerte på det. Jeg måtte kjenne etter.

Genitalier:

  • under graviditeten klarte jeg ikke kontakt med kunder som luktet vondt
  • lukter kjentes tydeligere da – kvalm av sterke parfymer
  • abortert flere ganger. Livmorhalsen for kort. Derfor kunne den ikke holde sammen. De satte på en ring. Det holdt ikke. Var innlagt i lange perioder på kvinneklinikken under graviditetene
  • todelt, hjerteformet livmor med skillevegg

Urinorganer:

  • inflammasjon hver gang jeg hadde kateter
  • to urinledere fra hver nyre

Det som er skrevet om den sykes problemer er gjengitt med hennes egne ord. Om det skulle være noen detaljer som er medisinsk ukorrekte så gjør det ikke noe fordi den sykes ubevisste vesen ikke holder noen medisinsk forelesning for meg. Det ubevisste bruker både det faglig korrekte og misforståelser til å formidle sitt budskap.

Tolkning:
Dersom du legger alle disse detaljene ved siden av hverandre og spør hvilke idé som kjeder materialet sammen, så ser du kanskje at den syke strever med kontakt – både fysisk, mentalt og sosialt når hun ytrer seg patologisk. Ja faktisk får du øye på det samme fenomenet helt tilbake til før cellene i celleballen fikk informasjon om hva de skulle bli til. NB! urin- og genitalorganene.

Kan du for eksempel se at hun i realiteten gjør akkurat det samme i sitt eget ansikt som hun sitter å gjør hele dagen på dataskjermen? Kan du se at de progressive brillene og flekker i ansiktet fungerer på samme vis som dataskjermen? Kan du se analogien mellom dette og at hun er fratatt kundekontakten og satt på ensidig skjermarbeid, at hun blir overømfintlig for lukt under graviditeter og derfor blir kvalm av kundenes lukt, at problemene med genitalorganene under graviditetene forteller samme historie? Ja, jeg kunne fortsette igjennom hele materialet. Når du først har fått øye på det, finner du det over alt.

Ser jeg på problemet fra et homøostasesynspunkt, kan jeg si at organismen ubevisst bryter kontakten for å redusere trusselen mot livet.

Men her er ikke anliggende mitt selve tolkningen, men hvordan det ubevisste bruker sosiale relasjoner, tidstypiske fenomen og patologi for å ytre seg.

Poenget mitt er at det ubevisste tyr til hva som helst som er tilgjengelig innefor den sykes virkelighet for å ytre seg/forsvare organismens eksistens.

Fenomen som yrkesvalg, valg av ektefelle osv. er brukelige virkemidler sett fra et homøostase-synspunkt – for å overleve. For all del – ikke start med disse «perifere» forholdene for å forstå et kasus. Start alltid med de fysiske symptomene når du skal tolke et kasus – SLOF eller STOLUF. Når du har tolket kasuset med såpass handfast stoff, kan du begynne å se etter hvordan de, etter vanlig mening, uinteressant tingene får mening og faller på plass i det store bildet.

Individualitet og patologi i homøopatien II

Arnt Folkman
Grimstad juni 1994 (redigert oktober 1999)

Enten en velger midler på grunnlag av lokale eller generelle karakteristiske symptomer til repertorisering, kommer en lett i den situasjonen at en mangler holdepunkter for å skille ut simillimum på repertoriseringslisten. Problemet er forsøkt løst ved en ren numerisk vurdering av repertoriseringsresultatet og/eller en eliminasjon av midlene på listen ved hjelp av enkelte sentrale karakteristiske symptomer i kasuset. (Se forordet til Kents repertorium).

Selv etter en slik vurdering kan det være tvil om simillmum. Herfra må vi «trekke på» Materia Medica-kunnskapene våre. Men Materia Medicaen er for det første ufullstendig og dernest, i nyere Materia Medicaer, er de karakteristiske symptomene «nesten forsvunnet» i et hav av «skolemedisin» og mere eller mindre troverdige kliniske observasjoner. Materia Medicaen kan derfor virke mere villedende enn veiledende.

Det vi trenger for å løse problemet vårt, er enten en metode som muliggjør en trinnvis vei mot et virkelig simillimum (Se Organon § 180 osv.), eller en generell forståelse av hvert enkelt middel og en like generell forståelse av den sykes dynamiske problem, slik at vi forstår hva som er simillimum alt i utgangspunket. Hahnemann løste problemet på den første måten. Se i Organon §§ 170 – 184, dvs. i de paragrafene hvor han skriver om behandlingen av ensidige kasus.

Vithoulkas har prøvd å løse problemet på den andre måten, ved en nærmest antromorph forståelse av midler og kasus i form av middelessenser og typer. Men middelessensene og typebeskrivelsene, slik de foreligger, blir lett sjablonger med begrensede anvendelsesmuligheter, fordi de fleste kasus og pasienter er atypiske.

I § 74 antyder Hahnemann en vei vi kan gå for å skaffe oss en generell forståelse av den sykes problem og midlenes dynamiske idé. I denne paragrafen skriver han at «de kroniske sykdommene og visse former for behandling, svekker livskraften og stemmer den litt etter litt falsk slik at den må endre noe i organismen for å opprettholde livet. Den hemmer eller overdriver voldsomt en eller annen del av organismens mottakelighet eller følsomhet, utvider seg eller trekker seg sammen, slapper av eller blir hard, eller ødelegger fullstendig visse deler, samt medfører indre eller ytre lesjoner for å beskytte organismen mot en fullstendig ødeleggelse av livet gjennom de stadig mer fiendtlige angrep fra slike ødeleggende krefter».

Vi kan altså se på den sykes patologiske ytringer som dennes selvforsvarsadferd, og tilsvarende kan vi se på middelprøvingene som demonstrasjoner på hvordan den friske organismen tvinges til å forsvare seg mot påvirkningen av de potenserte legemidlene.
Fordi vi arbeider etter likhetsloven, vil en slik forståelse av prøvernes og den sykes homøostatiske adferd gi oss en «ny» mulighet til å sammenligne middelprøving og kasus.
Vi kan spørre: – hva gjør den syke i sum for å overleve? Og hva gjorde prøverne i sum for å overleve? Hvis vi finner at et av midlene på repertoriseringslisten tvang prøveren til å overleve på samme måte som pasienten vår tvinges til å overleve, kjenner vi simillimum.

A) VERKTØYET
Et forsøk på en generell forståelse av kasus og middelprøvingene ved hjelp av de karakteristiske symptomene. (§ 153):

I del I av artikkelen viste jeg hva Hahnemann mente med karakteristiske symptom (S-L-O-F eller S-T-O-L-U-F). Siden det individualiserte middelvalget baserer seg på de karakteristiske symptomene, må en generell forståelse av patologi og prøvinger som muligjør en sammenligning mellom dem, basere seg på samme slags symptomer.

Forståelsen av kasuset:
I et tidlig forsøk prøvde jeg å se de patologiske ytringene fra forskjellige lokaliteter og tider hos samme pasient under ett, for å se om det var noe likeartet ved de patologiske ytringene. Det måtte finnes en «rød tråd» – en individuell idé skjult i materialet.
Etter hvert gikk det opp for meg at alle patologiske ytringer fører til en hemning av de naturlige livsytringene – en slags funksjonshemning. Siden det er den syke som utvikler patologien, må det være den syke som hemmer seg selv. Dette at den syke hemmer seg selv forkorter jeg til:

HSI = hindrer seg selv i

Hemningens hensikt er tilsynelatende å dreie organismens adferd i en bestemt retning. Ut fra et homøostase – eller energiøkonomisk synspunkt er det naturlig å anta at adferdsforandringens hensikt er å beskytte livet. Dette skjer helt uavhengig av vår bevissthet.

Organismen har to typer virkemidler for å oppnå den ønskede adferdsforandringen:

A) Det du føler lindring ved, motiverer deg til en viss adferd

B) Det du føler økt ubehag ved, motiverer deg til å unngå en viss adferd

IAH
Et levende menneske ytrer seg fysisk ,intellektuelt, emosjonelt, moralsk ved sine valg og sosialt ved interaksjon med andre mennesker. Under sykdom vil de normale ytringene være ubevisst forandret.

Ved å studere hemningene som de fysiske patologiske ytringene gir i et kasus, vil en se at påfallende mange av dem har analoge trekk. I tillegg er det også en del tilsynelatende avvikende, forvirrende elementer og rene motsatser.

Sammenholder en hemningene av de fysiske patologiske ytringene med ditto av de tilhørende mentale patologiske ytringene, vil en finne at det er analogi mellom dem også.
Ved å studere materialet slik, synes det som om det er mulig å formulere i sum hva den syke ubevisst hindrer seg selv i i sin endrede (patologiske) tilstand.

Jeg advarer imidlertid mot å ta stilling til hva den syke hindrer seg i enten bare på grunnlag av hemningene av de mentale patologiske ytringene, eller bare på grunnlag av hemningene av de fysiske ytringene. Formuleringen blir troverdig i den grad den bekreftes av et sammenfall av analoge hemninger fra begge områdene.

For å illustrere hva jeg mener – Ung dame etter kyssesyke: Konsentrasjonsproblemer i studiet. Kribling i hodet. Varer bare sekunder av gangen. Smerter i hodet. Varer noen minutter av gangen. Pulseringer i kroppen. Opptrer ikke på samme plass hele tiden. Før sjelden vannlating. Nå hver time. Klipper ikke neglene. Det er ekkelt når ikke neglene møter bordet først. Mens hver tredje uke.

I dette eksempelet er tiden forkortet og hastigheten øket. Den syke hindrer seg i å la ting vare. Av en eller annen grunn overlever hun best slik.

Dersom det undersøkte tidsperspektivet var langt nok, fant jeg at funksjonshemninger av medfødte defekter påfallende ofte – på et eller annet vis – hørte hjemme i det materialet som utgjorde den individuelle «røde tråden». Det kan tyde på at den psoriske infeksjonen (dersom en bruker miasmeteorien som forklaringsmodell) har skjedd kort tid etter unnfangelsen. Men grunnlaget for den individuelle modelleringen av patologien, tror jeg er medfødt.

Jeg kalte det individuelle elementet i sykeligheten for individuell arketypisk hemning – forkortet:

IAH = individuell arketypisk hemning

Med arketyp forstår jeg et utviklings – eller adferdsmønster som virkeliggjøres etter hvert som de fysiske formene blir til. (NB! Aristoteles og C. G. Jung).

I andre sammenhenger har jeg omtalt I.A.H. som den sykes konstitusjon – dvs. en medfødt (?) tendens til å individualisere patologiske ytringer på en spesiell måte.

Feilkilder:
Dersom det materialet du baserer formuleringen på inneholder feil eller er ufullstendig av forskjellige grunner, blir formuleringen deretter.

Du må regne med at alt den syke forteller om seg selv, er sterkt farget av kultur, sosiale relasjoner, utdannelse og holdninger. Dersom du ikke er helt bevisst hva slags informasjon du må ha for å gjøre et individuelt tilpasset middelvalg, vil du få side opp og side ned med ‘sjargong’. En gruppe pasienter vil fortelle deg i det uendelige om blokkeringer, energier og vibrasjoner. En annen om hva dosent eller professor så og så har sagt. En tredje om immunsystemet – osv. Det ene er like uinteressant som det andre for et homøopatisk medisinvalg. Du har derfor ikke råd til å unnlate å gjennomsøke enhver lokalitet med unormale sensasjoner med STOLUF. Det vil tvinge deg, og den syke, til å fokusere på den informasjonen du har bruk for.

En annen feilkilde er terapeutens holdninger/fordommer både på det personlige og på det faglige planet. Hva gjør ikke de med tolkningen av det budskapet vi mottar?

Ved å høste inn informasjon om den sykes patologiske ytringer etter dette faste skjemaet, distanserer vi oss til en viss grad fra våre egne holdninger både til den syke og til de patologiske ytringene, og beskrivelsen av selvforsvarsadferden får en form som er i overenstemmelse med legemiddelprøvingenes, og som derfor kan sammenlignes med dem.

Forståelsen av midlene:
Så til Materia Medicaen. Etter en tid begynte jeg å studere midlene på samme måte som kasusene. Kunne jeg finne hvilke individuelle IAH midlet stod for?

Etter å ha lest og laget IAH-formuleringer til de 48 antipsoriske midlene, begynte jeg å lete etter noe ved disse formuleringene som tillot en eller annen gruppering. I første omgang forsto jeg ingen ting. Jeg leste alle 48 om igjen og formulerte påny. For enkelte midlers del var 2. gangs formulering lik 1. gangs. For andre var formuleringene forskjellige. Jeg samlet på alle. Etter enda flere gjennomlesninger og formuleringsforsøk, hadde jeg et ganske stort antall formuleringer.

Ved å gruppere og omgruppere formuleringene, ble jeg klar over at påfallende mange formuleringer var av typen

A)
HSI – komme ut
HSI – komme inn
HSI – forbli oppe
osv.

Dette synes å gå på retning.

B)
HSI – stoppe
HSI – komme i gang
HSI – komme videre

Dette synes å gå på bevegelse.

C)
HSI – vare ved
HSI – holde fast ved

Dette synes å gå på tid.

D)
HSI – samle
HSI  skille
HSI – enes

Dette synes å gå på samspill.

Etter hvert gikk det opp for meg at bevegelse og tid hadde med en overordnede dynamikk å gjøre. Men hva med retning? Hadde det en naturlig ‘følgesvenn’? Flate og rom var nokså nærliggende assosiasjoner til retning. Var retning og rom del av noe overordnet slik som tid og bevegelse? Det skulle ikke så stor fantasi til for å ende opp med form. Dermed kunne jeg sette opp:

  •  Form
    • Rom
    • Retning
  • Dynamikk
    • Bevegelse
    • Tid

 

(Fig. 1)

Du må ikke legge vekt på formuleringene i de eksemplene jeg grupperte. De er alt for uspesifikke til å være brukbare i homøopatisk praksis. Men de var gode nok til å til å få frem den generelle modellen for hendelsesforløp. De formuleringene jeg arbeider med nå er spesifikke nok til å gjøre dem til nyttige verktøy for å forstå hvilke dynamiske forstyrrelser midlet representerer – og hvilke dynamiske forstyrrelser den syke organismen tyr til for å overleve.

Tilbake til modellen igjen: Men hva med formuleringene som gikk på samspill? Hva har den syke problemer med å få til å samvirke om ikke form og dynamikk? Jeg utvidet derfor modellen til:


  • Form
    • Rom
    • Retning
  • Samspill
  • Dynamikk
    • Bevegelse
    • Tid

(Fig. 2)

 

På dette stadiet var jeg ikke bevisst at jeg holdt på med en generell modell for tilstand/hendelsesforløp. Det gikk opp for meg senere under arbeidet med legemiddelsubstansene. Den endelige modellen ble seende slik ut:


 

TILSTAND

  • Form
    • Rom
    • Retning
  • Samspill
  • Dynamikk
    • Bevegelse
    • Tid

 

(Fig.3)

Jeg valgte å kalle form, samspill og dynamikk for elementer, og rom, retning, bevegelse og tid for aspekter.

Merknad til modellen:
Modellen står for motsatsparet

Tilstand —————– Hendelsesforløp

Beskrivelsen av tilstanden skal ha en negativ form. Det forteller hva den syke og/eller prøveren hindrer seg selv i (IAH).

Elementene og aspektene utgjør hendelsesforløpet og skal ha en positiv form. De forteller hvordan forandringen kommer til uttrykk i rom, retning, bevegelse og tid hos den syke og/eller prøveren (homøostase).

Kent har sagt at midlene må studeres med hensyn på bevegelse og tid. De som skrev referatene fra Kents forelesninger om Bryonia og Ars.alb. har fanget det opp. Men de samlede referatene, slik de foreligger i «Lectures on Homeopathic Materia Medica», kan tyde på at Kent ikke var klar nok for referentene på dette avgjørende punktet.

Hva med rom og retning? Har ingen av ‘de gamle’ (Hahnemann, von Bönninghausen og Hering) sagt noe om nødvendigheten av å studere midlene i forhold til disse aspektene? Selvfølgelig har de det. Det er ingen tilfeldighet at lokalisasjon er det ene av de fire sjekkpunktene

Sensasjon
Lokalisasjon
Omstendigheter
Følgetilstander

du skal innom når du søker etter karakteristiske symptomer i kasuset. De hadde observert at enhver sykdomsytring består av både formative og dynamiske ytringer.

Dersom jeg plasserer Hahnemanns sensasjon, lokalisering, omstendigheter og følgetilstander i modellen i stedet for mine betegnelser (se Fig. 3), tror jeg det må se slik ut:


SENSASJON

  • Lokalisering
  • Følgetilstand
  • Omstendighet

 

(Fig. 4)

Som du ser, det verktøyet jeg søkte for å forstå kasus og middelprøvinger, består i prinsippet av de karakteristiske symptomene nevnt i § 153. Sammenlign Fig. 3 og Fig. 4. Jeg syns plasseringen av lokalisering, følgetilstander og omstendigheter virker opplagt. Plasseringen av sensasjon kan være vanskeligere å forstå. Konstruksjonen av von Bönninghausens «Therapeutic Pocet Book for Hoeopathic Physicians» satte meg på sporet. Det kan være nyttig å vite at det fulle navnet på ‘avdelingen’ Sensations i det nevnte repertoriet er Sensations and complaints.

Formuleringene i Fig. 3 passer best om du søker en helt generell forståelse av prøvinger eller kasus. Formuleringene i Fig. 4 passer best når du studerer de enkelte lokalitetene med avvikende sensasjoner.

Modellen klargjør hva vi skal se etter og hvordan vi kan studere kasus og Materia Medica om vi vil forstå «endringen av den tidligere friske tilstanden». Selv er jeg tilbøyelig til å si «endringen av det tidligere friske hendelsesforløpet». Se under om hendelsesforløp og tilstand.

B) ANVENDELSE AV VERKTØYET – EN SKISSE AV EN LEGEMIDDELSTUDIE

Modellen og valg av legemiddelsubstanser til potensering:
Hahnemanns valg av plantedeler, sekreter fra dyreriket og stoffer fra mineralriket – og bearbeidingen av dem før potensering – var neppe tilfeldig. Han må ha hatt en ledetråd i tillegg til kunnskaper om kjemi og forgiftnigssymptomer for å velge og bearbeide medisinsubstansene frem til analogier til de individuelle dynamiske forstyrrelsene han møtte hos pasientene.

Ledetråden kan ha vært den sykes tilstand til enhver tid (det statiske elementet) – og sykdomsforløpet (det dynamiske elementet). Først kunnskap om tilstanden og sykdomsforløpet, så valg av legemiddelsubstans og bearbeiding av den fram til potensering, slik at potensen representerte en analogi til både tilstandene som til sammen utgjør hendelsesforløpet.

Materia Medica-studier og similaloven har ‘tvunget’ meg til å anta at det forholder seg slik. Modellen over kan derfor vise seg også å være et hjelpemiddel ved valg og fremstilling av legemiddelsubstanser for potensering til tilstander/sykdomsforløp etter likhetsloven.

Modellen og forståelsen av legemiddelpotensene:
Hendelsesforløp og tilstand:
Å skille mellom hendelsesforløp og tilstand er et kunstgrep. Jeg tyr til det fordi jeg ikke har noe ord som betegner syntesen mellom dem.

Vi oppfatter lett omgivelsene som statiske eller som ting selv om de åpenbart også er hendelsesforløp eller prosesser. Det skyldes at mange hendelsesforløp skjer så langsomt at vi ikke oppfatter bevegelsen. Dette blir tydelig på langsom film av for eksempel planters vekst.

Tingene rundt oss består av materie med en til en hver tid skiftende form. Tingen som du ser den er bare et tverrsnitt av det hendelsesforløpet den er en del av. Slik er det med en furu, med en hvike som helst legemiddelsubstans og med patologi. De er kontinuerlig på veg fra noe til noe annet.

Vårt sanseapparats beskaffenhet får oss til å fokusere på tingenes tilsynelatende statiske materielle form, mens de samme tingenes dynamiske natur går oss hus forbi. Vi forsker på tingenes stofflige sammensetning som var det det eneste og overser betydningen av det dynamiske elementet objektet også representerer.

Dersom vi studerer legemiddelsubstansen og prøvingen av potensen parallelt etter modellen, kan vi vanskelig unngå å få øye på analogier i prøvingen til både legemiddelsubstansens formative og dynamiske sider.

Konkret vil det si at det formative tverrsnitt substansen representerer og den prosessen legemiddelsubstansen er et foreløpig sluttprodukt av på det tidspunktet den potenseres, vil komme til syne i prøvingen som analogier. Det kunne være interessant å prøve å forutsi hva for eksempel prøvingen av arsenikk måtte inneholde på et slikt grunnlag:

Arsenikk lages ved at man roster arsen. Rostingsprosessen består i at man varmer opp malmen til gløding. Samtidig tilfører man luft slik at oksydasjonen av arsenet går hurtigere enn normalt. Resultatet blir arsentrioksyd – As2O3 – eller arsenikk.

Arsenikk anvendes blant annet som konserveringsmiddel av pelsverk, som dødelig gift og som dopingmiddel til for eksempel veddeløpshester og mennesker.

Hva kunne tenkes å bli sentralt i prøvingen?

Jeg sakser hos Kent:

  • exaggerate or depress
  • anxiety, restlessness, prostration, burning and cadaveric odors
  • the anxiety takes form also in the restlessness, in which he constantly moves
  • it seems that prostration takes the place of anxiety and restlessness, and he appears like a cadaver
  • the burning is > from warmth
  • you must give Arsenic, not because there is inflammation, but because it is a rapidly progressing inflammation, and because it is gangrenous in character
  • no matter how you look upon the condition, no matter what it is called, if it is asudden inflammation that tends to produce malignancy in the part, it belongs to Arsenicum

Clarke omtaler Arsenicum som «the remedy of short duration».

Jeg er ikke alene om tankegangen. Clarke antyder om og om igjen at det er mer med de potenserte midlene enn kjemi kan forklare. Dessuten har D. Gibson noen ganske interessante legemiddelsubstansstudier i boka «Studies of Homeopathic Remedies».

Dersom vi fyller ut modellen i Fig. 3 over med elementer fra Materia Medica-studiet over, blir den seende slik ut for Arsenicum album:


 

HSI (hindrer seg selv i) Å VARE

  • Rom – reduserer
  • Retning – ?
  • Bevegelse – reduserer
  • Tid – reduserer