Kents legemiddelbilder

Utdrag fra boken Hahnemanns Arbeitsweise av Uwe Plate og Anton Rohrer.
Oversatt av homøopat MNNH Svein Johannessen.

Kents legemiddelbilder er en av de faktorene som har hatt stor innflytelse på homøopatiens historiske utvikling. For Hahnemann besto utprøvde legemidler av «en rekke symptomer» (Organon § 153), mens Kent skapte syntetiserte legemiddelbilder og ga de en slags «personlighet» som så skulle finnes igjen hos pasienten.

Mens homøopatien i det 19. århundre hovedsakelig ble påvirket av moderne naturvitenskap, var det psykologien som i størst grad hadde innflytelse på homøopatien i  det 20. århundre. Legemiddelbildene ble som oftest tolket psykologisk, og generaliserte «essenser», «sentrale vrangforestillinger «, «sentrale sensasjoner», «kilder» og lignende florerte.

De ulike skolene og retningene påstår at de bygger på Hahnemanns lære og tolker samtidig  den sentrale paragraf 153 i Organon på hver sin måte. Og siden de ulike retningene påstår å følge Hahnemanns lære, kaller de også skolene for «klassiske». Som  om Hahnemann ville overlatt reglene for rett legemiddelvalg til hver enkelt skoles  subjektive tolkning!

Tvert imot sier Hahnemann selv: «Denne læren bygger nemlig ikke bare hovedsakelig, men ene og alene på uttrykt erfaring – etterlign! sier han høyt, sørg for å etterligne så nøye og så omhyggelig som mulig, og du vil steg for steg få bekreftelse …».

De ulike skolene og retningene hevder å ha videreutviklet Hahnemanns lære. Men for å
kunne «videreutvikle» noe, må man aller først ha forstått hva det hele går ut på. Ingen av metodene (verken fra Bönninghausen eller Jahr, Boger, Kent, Vithoulkas, Sankaran, Scholten, Lippe etc. – som kaller seg klassiske og som refererer til Hahnemann) har så langt forholdt seg til det karakteristiske slik Hahnemann beskriver det.

Det nå utgitte Symptomleksikonet er utformet slik allerede Hahnemann, Jahr og  Bönninghausen hadde sett det for seg. Dermed kan man for første gang praktisere faget slik det er beskrevet av homøopatiens grunnlegger. Med Symptomleksikonet kan man få klarhet i og rettet opp det som de forskjellige retningene, trendene og metodene har skapt av uklarhet de siste 200 årene. I den forstand handler Symptomleksikonet ikke om veien  tilbake til Hahnemann, men heller FREMOVER mot Hahnemann».

 

Relatert artikkel:

Framover mot Hahnemann

– intervju med lege og homøopat Anton Rohrer

Poenget er ikkje å fylgja Hahnemann lik eit religiøs dogme, men å undersøkja om han sin metode er vellykka i høve å hjelpa våre pasientar

Av
John Petter Lindeland
naturterapeut MNNH reg
john.petter@notteroynaturmedisinske.no

Som lege reknar eg med at du kunne ha ein god og lønsam praksis basert på det som er akseptert som vitskapleg medisin – og vera nøgd med det. Kva gjorde at du fatta interesse for homøopatien?

– Det var under medisinstudiet at eg kom over læreboka Organon av Samuel Hahnemann. Det som imponerte meg var Hahnemanns kritikk av den materialistiske medisinen. Eg finn at hans argumentasjon har den same relevans og verdi overfor vår moderne medisin. Samtidig møtte eg min fyrste lærar i homøopati, Mathias Dorcsi i Wien. Han  viste oss korleis me skulle oppta ein anamnese av pasientar på ein heilskapleg og empatisk måte. Det var hans  haldning overfor pasientane som gjorde at eg bestemde meg for at ein slik medisinsk praksis ville eg også driva. Det tredje er at det nyaste innan dagens vitskaplege medisin er morgondagens mistak, og me kallar det «utvikling». Homøopati er i motsetnad tidlaus, sidan sanninga når det gjeld dei homøopatiske utprøvingane er gyldig til evig tid. Informasjonen om midla kan aldri bli feil.

  • Samuel Hahnemann Organon (6. utg.)

Dagens vitskap konkluderer at homøopatien ikkje er betre enn placebo. Kva er din kommentar til dette?

– Denne konklusjonen er berre ikkje sann! For to år sidan blei det til dømes i ein australsk rapport konkludert med at homøopati ikkje er betre enn placebo. Denne rapporten gjorde krav på å vera basert på meir enn 1 800 studiar. Men  av desse 1 800, blei berre 176 teke med i rapporten og av desse blei 171 ekskludert. Så, i realiteten, blei rapporten berre basert på 5 studiar! Dette betyr, at homøopati blei vurdert som berre placebo etter eksklusjon av meir enn 90% av dei publiserte studiane! Om du vil vita meir om desse undersøkingane, les rapporten frå The  H0meopathy Research Institute (HRI) i London.

– Allereie i 1997, i ein stor meta-analyse, skreiv Linde (Tyskland) om førestillinga at homøopati truleg ikkje er betre enn placebo: «Resultatet av vår meta-analyse er ikkje kompatibel med hypotesen om at den kliniske effekten av  homøopatien berre skuldast placebo». Denne konklusjonen er endå gyldig, jfr. det som den svenske vitskapsmannen Robert Hahn skriv i ein rapport frå 2013.

– I den tyske databasen frå Carstens Stiftung er det oppført i HomBrex (Homeopathic Basic Research Experiments) meir enn 2 200 titlar – i databasen COREHom (Clinical Outcome Research in Homeopathy) om lag 1 200 titlar om kliniske studiar – i HomVetCR (Veterinary Clinical Research Database for Homeopathy) 444  studiar som omhandlar behandling av dyr. Spørsmål: verkar placebo også på dyr?

– Min konklusjon er at dei fleste av desse studiane viser til positiv effekt av homøopatisk behandling. Fellesskapet av materialistiske vitskapsfolk kan likevel ikkje akseptera dette – og media er ein betydeleg medspelar i kampen mot homøopatien. 

– Som den kjende britiske vitskapskapsmannen Francis Bacon ein gong sa: «Man prefers to believe what he prefers  to be true.» 

CVen din viser at du har ein brei og allsidig homøopatisk utdanning. 

– Etter at eg var ferdig med min medisinske utdanning ved universitetet, hadde eg stor entusiasme når det gjaldt å få med meg alle kurs som blei tilbode innan homøopati. På den tida eksisterte det i Austerrike ikkje noko curriculum for homøopati som kvalifiserte til godkjenning. Difor gjekk eg på kurs hjå mange ulike lærarar,  hovudsakleg  hjå George Vithoulkas i Hellas og Jost Künzli frå Sveits, som blant anna introduserte den kentianske repertoriemetoden til Tyskland. Eg møtte også Sankaran, men han sin metode blei for spekulativ for meg.

– Ein av mine hovudlærarar var Will Klunker frå Sveits. Han var medforfattar av The Synthetic Repertory, som var den fyrste utvida versjonen av Kents repertory. Dei store data-repertoriane, som me har i dag, hadde førebels ikkje  kome på marknaden. Ved slutten av tusenårsskiftet, kom eit data-repertorie basert på Pocket book of Boenninghausen. Dette brukte eg gjennom mange år, inntil Syptomenlexikon blei publisert for om lag ti år sidan. Sidan den tid, har eg stort sett nytta dette verket – som både er ein kombinasjon av original materia medica-tekst og repertorium.

I boka – Hahnemanns Arbeitsweise (Plate og Rohrer) – refererer du til ulike homøopatiske «skuleretningar» – Kent, Bönninghausen, Boger, Vithoulkas, Sankaran, Scholten, Lippe osb. Alle desse gjer krav på å vera den klassiske versjonen, eller den rette tolkinga av Hahnemann si lære – og den beste måten å finna rett middel på. Sentralt er  tolkinga av kva ein legg i omgrepet karakteristiske symptom. Du konkluderer med at ingen av desse har forstått  meininga av dette omgrepet. Betyr dette at desse «skulene» har liten eller ingen verdi?

– Fyrst vil eg dela dei «klassiske» skulene (Kent, Bönninghausen, Borger, Lippe) frå dei meir moderne «spekulative» skulene som Sankaran og Scholten. Eg omtalar desse som «spekulative», fordi dei for meg er på  avvegar i høve prinsippet om liknande kurerer liknande – slik Hahnemann forstod og la det fram. Desse «spekulative» skulene handlar meir om analogiar mellom planter og sjukdom, slik som signaturlære, eller analogiar  mellom dyreåtferd og pasient. Eg brukar difor å kalla desse systema for analogopati. Homøopati er det ikkje. 

– Problemet i tida etter at Hahnemann gjekk bort, var at ingen forstod metoden hans når det gjaldt identifikasjon av karakteristiske teikn og symptom i dei ulike homøopatiske midla. Dette er nøkkelen til seinare å forstå kva som er karakteristiske symptom hjå pasienten. Den homøopatiske materia medica er vår guide i møte med pasienten sine  symptom. Ein pasient kan ha svært karakteristiske og rare symptom, men dersom desse symptoma ikkje eksisterer i signifikant omfang i vår materia medica, er desse svært rare symptoma til pasienten verdilause. Alle desse ulike skulene slik som Kent, Bönninghausen, Boger, Vithoulkas, Lippe – som krev å bli oppfatta som «klassisk», – prøver å tolka Hahnemann på ulike måtar: Kent deler symptoma mellom generelle og spesielle, Bönninghausens nøkkel er modalitetane osb. Alle desse skulene/metodane var hensiktsmessige inntil publiseringa av Symptomenlexikon. I tida før Symptomenlexikon, kunne me berre prøva å tolka Hahnemann – nå kan me med nøyaktigheit forstå korleis han arbeidde. I boka «Hahnemanns Arbeidsweise» kan ein finna mange døme på kasus av Hahnemann som  er løyst med dette verktøyet.

Du karakteriserer dette som ikkje å gå tilbake til Hahnemann, men framover mot Hahnemann. Korleis? 

– Symptomenlexikon gjev oss for fyrste gonga i historia eit verktøy for klart å forstå kva Hahnemann forstod og meinte med nemninga karakteristiske teikn og symptom i midla. I mange middel (Pulsatilla, Bryonia, Rhus tox,  Ignatia osb.), gjev han hundrevis av fotnoter for å samanlinka desse symptoma.

– Det har tatt 200 hundre år før nokon har klart å gjera bruk av den informasjonen Hahnemann her har gitt oss. Med Symptomlexikon er det lett å forstå, og difor er dette det mest innovative som har skjedd sidan Kent publiserte sitt repertorium i 1897. Slik sett går me ikkje tilbake til Hahnemann, men for fyrste gongen har me høve til å fylgja han sin arbeidsmetode nøyaktig og reprodusera den. Me er ikkje lenger avhengige av ulike tolkingar. Dette har berre vore mogleg ved hjelp av moderne datateknologi, slik at Uwe Plate kunne omforma arbeidet sitt til bruk i  klinisk praksis. 

– Poenget er ikkje å fylgja Hahnemann lik eit religiøs dogme, men å undersøkja om han sin metode er vellykka i høve  å hjelpa våre pasientar. Mange kollegaer melder om forbausande resultat ved bruk av dette nye verktøyet. 

I boka som nemnt, har du også fokus på mentale symptom – og gjev ei åtvaring om bruk av det som du definerer som «charakterzüge des normalen Lebens» (normale karaktertrekk). Kan du forklara skilnaden her?

–  Alle symptoma som ein vel å bruka i jakta på rett middel, må vera sjukdomssymptom. Når det gjeld  kroppssymptom er dette lett å forstå, men også mentale symptom må ha dette som utgangspunkt. I § 213 i Organon skreiv Hahnemann at det er mentale eller emosjonelle endringar frå elles normal tilstand som er gyldige symptom ein kan bruka. I § 208 skriv han: «For å kunne avdekka kva som i ein pasients liv kan forverra sjukdomen, eller vera  til hinder for kur, må terapeuten ta omsyn til pasientens alder, livsstil og diett, yrke, livssituasjon og sosiale tilhøve  osb. På same måte skulle hans tankar og emosjonar bli vurdert om dei er til hinder for kur, eller vurdert ut i frå om  det trengs psykologisk rådgjeving, modifiserast osb.» I § 209 skriv han: «Etter at dette er gjort, skal terapeuten,  gjennom fleire intervju, skissera sjukdomsbildet så komplett som mogleg…» Dette betyr, at så lenge ikkje tankar og emosjonar er endra i høve normal tilstand, er dette ikkje ein del av sjukdomsbildet. Hahnemann skriv om det same i  både § 5, 94 og i fotnote til § 210. 

– Innan dagens homøopati, er hovudfokuset lagt til mentale og emosjonelle tilstandar hjå pasienten. Pasienten skal bli forstått psykologisk. Utfordringa her blir å avgjera kva som er normal tilstand/karaktertrekk hjå pasienten i høve ulike livsutfordringar, og kva som er sjukleg. 

I Norge har me ein dramatisk nedgang når det gjeld homøopatisk praksis. Mange forklarar dette med negativ fokus i  media. Eg trur dette er ein medverkande årsak, men meiner likevel at det sterke fokuset på mentale symptom –  kombinert med ei meir eller mindre «spekulativ tilnærming » til både pasient og helse/symptom – har fjerna  homøopatien frå den praktiske og kliniske terapiforma den er. Har du liknande erfaringar frå ditt eige heimland –  Austerrike?

– Me har også ein liknande situasjon i alle dei tysktalande landa – Tyskland, Austerrike og Sveits. Den oppveksande generasjonen av terapeutar er ikkje interessert i homøopati. Alle dei faktorane du nemner, er gyldige  også her. Men det er ikkje berre summen av desse som gjer utslaget (negative medieoppslag, fokus på mentale symptom, «spekulative» tilnærmingar og dermed mindre vellykka praksisar) – det er også eit spørsmål om tidsånda (Zeitgeist). Sjølv om faget ikkje er spesielt endra dei siste 40 åra – og sjølv om vår generasjon var entusiastisk overfor det – er tidsånda i mot homøopati. Eg trur at me må venta ein generasjon eller meir før våre  barnebarn vil oppdaga homøopatien på nytt.

Du har, saman med skaparen av Symptomenlexikon – Uwe Plate – gjennomført fleire interessante webinarar i høve  publiseringa av den nye digitale online-versjonen SL5. For meg synes det som om dette verktøyet har tilført deg ny  kunnskap i høve å forstå den homøopatiske arbeidsmetoden. I kva omfang brukar du dette verktøyet i din praksis  samanlikna med andre metodar du har lært?

– Eg brukar Symptomenlexikon i om lag 95 % av alle kasus.

Kva faktorar er det som avgjer om du brukar andre  metodar/tilnærmingar? 

– Ved sida av Symptomenlexikon, brukar eg Pocket Book of Boenninghausen and The Complete Repertory (ISIS program). I sjeldne tilfelle når det gjeld søk etter spesielle rubrikkar må eg bruka desse verktøya. I dag hadde eg til dømes ein pasient med smerte i same augneblinken han sette seg ned. I Symptomenlexikon finn eg  modaliteten «verre av å sitja». Eg samanliknar då dei midla eg finn i rubrikken «verre av å sitja ned» i Pocket Book. 

Korleis er det å arbeida med Symptomenlexikon ved mentale eller emosjonelle tilstandar, samanlikna med andre  repertorium?

– I andre repertorium kan eg finna eksakt mentale nemninga slik som «frykt for torevêr» eller «lyst til å drepa med  kniv» eller «lyst til å drepa ein person som motseier». Dette er svært spesielle mentale tilstandar. I  Symptomenlexikon kan eg finna alle mentale symptom som Hahnemann (og fleire andre slik som Stapf, Hartlaub &  Trinks) publiserte i han sin materia medica. Vi har gode resultat med behandling av blant anna depresjon,  utbrentheit eller angsttilstandar. Dette verktøyet gjev også høve til å kombinera emosjonelle tilstandar (depresjon,  angst, sløvskap osb.) med samtidige fysiske plager slik som hjartebank, sveitte, kulde, søvnløyse osb. 

I kva grad meiner du val av potens er viktig for eit godt resultat? Turr eller i flytande form?

– Eg trur det har lite å seia. I kroniske kasus brukar eg LM-potensar, og ved akutte tilstandar C30 eller C200. I  motsetnad til lova/prinsippet om liknande kurerer liknande, fylgjer ikkje potensvalet ei spesiell lov/prinsipp. Både  høge og låge potensar kan kurera. Vanlegvis løyser mine pasientar midla opp i vatn. 

Styrke og veikskap med  Symptomenlexikon?

– Styrken er at eg med nøyaktigheit kan vita kva som er den reelle effekten av middelet; kva symptom eit middel  verkeleg kan kurera. Det andre er at ein til dømes kan kombinera ein modalitet med ein sensasjon og få fram dei midla som signifikant har denne kombinasjonen. Dette er ikkje mogleg i eit repertorium. Døme: stikkande  smerte som blir verre når ein går. Sidan ein i Symptomenlexikon får fram teksta direkte frå materia medica for alle midla når det gjeld denne aktuelle kombinasjonen, kan ein også vurdera kva som er mest liknande i høve  symptoma til pasienten Ein vel som sagt ikkje middel frå ei repertorieliste, men ved studium av materia medica. Slik får ein også informasjon om det aktuelle symptomet eller symptomkombinasjonen er ein ekte signifikant effekt, eller berre eit tilfeldig prøvingssymptom frå pasienten. I andre repertorium har du ikkje høve til dette. 

– Sidan Symptomenlexikon er relativt nytt, vil det vera eit kontinuerleg arbeid med forbetring framover. Verktøyet er  også fruktene av eit menneske sitt arbeid (Uwe Plate). Han vil heile tida prøva å gjera det betre, laga nye rubrikkar og  retta feil.

Kva er di erfaring ved bruk av Symptomenlexikon og hudproblem?

– Ved at ein finn mange rubrikkar knyta til hud i SL, gjer dette arbeidet lettare. Men; generelt er hudproblem ikkje  lett å behandla, sidan symptoma oftast er få og lite karakteristiske. Dessutan ynskjer pasienten å bli kvitt problemet  så fort råd er, og spesielt dersom det opptrer i ansiktet. 

Du har i boka Hahnemanns Arbeitsweise presentert fleire kasus. Ei av dei omhandlar ei kvinne med akutte ryggsmerter. Ved seinare undersøking, viste MR tydelege teikn på spinalkanalstenose – og operasjon blei  tilrådd. Etter nokre dosar av det valte homøopatiske midlet (Kreosotum) forsvann smerta, og fire år seinare er ho  endå bra. Korleis forklarar du at symptom knyta til manifistert patologi kan helast ved hjelp av homøopati – sjølv om  MR endå viser tydeleg stenose?

– Eit homøopatisk middel aktiverer dei sjølvhelande kreftene i pasienten. Ein kan aldri vita kva potensiale desse sjølvhelande kreftene har. Og dessutan kan det vera eit stort avvik mellom røntgenbildet og smerta den enkelte pasienten erfarer. Denne pasienten er endå smertefri i ryggjen, men er under fortsett behandling på grunn av  at ho for ein del år sidan hadde brystkreft og levermarkørar i blodet. Med homøopatisk behandling er desse  verdiane normalisert.

– Erfaringane mine med ryggproblem er både overraskande og forbausande. Blant anna hadde ein ven av meg eit  stort ryggprolaps, isjassmerter med lamming av rectum – noko som indikerer at operasjon er nødvendig. Etter  homøopatisk behandling kom han seg raskt, og har ikkje hatt problem seinare – nå 20 år sidan. Som nemnt kan det  vera eit stort avvik i høve røntgenbilde, MRT, CT og smerteoppleving/ubehag. Nokre pasientar har store smerter  med lite utslag på bilde, medan andre kan ha store utsalg på bilde, men mindre plager og ubehag.

Du har også presentert eit kasus med KOLS som endte med eit godt resultat. Kva trur du potensialet er for  homøopati når det gjeld alvorlege manifesterte sjukdomar?

– Homøopati kan aktivera dei sjølvhelande kreftene. Det som går an å kurera, kan helast med homøopati – det som ikkje går an å kurera, kan ikkje helast. Dette avheng ikkje av namnet på sjukdomen. Om du finn det rette  homøopatiske middel, kan dette kurera kreft. Samstundes vil du ikkje ein gong kunne kurera det enklaste  sjukdomsuttrykket om du ikkje finn det rette middelet. I utvikla, tung patologi er det som oftast ikkje nok med berre  eit middel. Ein må som regel innom fleire middel avhengig av symptomuttrykket til ei kvar tid. Også livsstil og  kosthald er svært viktig. I høve dette finn ein mykje god informasjon i både Hahnemann si bok Organon og i fyrste  bind av Die chronischen Krankheiten.

Ny versjon av Symptomleksikonet

sl5

Ny digital utgave av Symptomenleksikonet (SL5) vil bli ferdigstilt for nedlasting i januar 2017. De som allerede har Symptomleksikon 3.0 får tilgang til den nye utgaven for gratis utprøving i åtte uker.

I forbindelse med lansering av ny versjon vil Uwe Plate gi en gratis online opplæringstime (45 min.). I tillegg vil det arrangeres et online seminar som går over over fire uker (1 time pr. uke) med Dr. Anton Rohrer (80 EUR).

Dersom du ikke er i besittelse av Symptomleksikonet, vil det være mulig å laste ned en prøvekopi med begrensede kategorier etter ferdigstilling. Til seminaret med Dr. Rohrer vil en fullversjonsutgave stilles til rådighet gratis i fire uker.

Det forutsettes at man selv på forhånd setter seg inn i Symptomenleksikonet ved hjelp av tilgjengelige bøker og opplæringsvideoer. I undervisningen blir det ikke brukt tid på å diskutere innholdet i bøkene og opplæringsvideoene, da det her vil være fokus på spesielle temaer og konkrete problemstillinger ved bruk av programmet i praksis.

Alle deltakere må på forhånd ha lest boken Hahnemanns Arbeitsweise og Lehrbuch Symptomenlexikon. Her beskrives Symptomleksikonets praktiske anvendelse under kasusløsning.

Dersom du er interessert i å være med i den videre utvikling av Symptomleksikonet, meld deg på Uwe Plates nyhetsbrev. Her vil du etter hvert også kunne lese om eksempler på bruk av programmet.

Individualisering i homøopatien VII

Av
Arnt Folkmann
homøopat

På grunn av erfaringer som er gjort etter at Individualisering i homøopatien VI ble presentert, føler jeg behov for å komme med noen merknader.

I) Symptomvalg til repertorisering
I de foregående artiklene i serien skrev jeg om homøopatiens symptomlære – om allmenne symptomer, karakteristiske symptomer (SLOF og STOLUF), generelle symptomer og «keynotes» eller nøkkelsymptom. Da gjenstår det bare å si noe om hvordan vi skal/kan forstå slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer i Organons § 153. Hahnemann skriver her at det i hovedsak er disse symptomene som leder oss frem til simillimum. Da må det være særdeles viktig å vite hva som menes med slike symptomer.

Slik § 153 og fotnoten til paragrafen er utformet, er det nærliggende å tenke at Hahnemann skriver om særmerkte sensasjoner og forhold som karakteriserer dem – dvs. «SLOF» eller «STOLUF» – NB! Bönninghausens repertorium. Ordet sensasjon har en noe utvidet betydning hos Bönninghausen. Det gjelder ikke bare følelser, men også spesielle trekk ved lidelser – se forordet og avsnittet Sensations i Bönninghausens «Terapeutiske handbok».

I ettertid har flere kjente homøopater «spisset» grunnlaget for symptomvalget etter § 153. Guernsey – i følge S. Close – baserte symptomvalget på særmerkte symptomer a la Hahnemann. Men blant disse valgte han bare de med en for individets patologi spesiell indre sammenheng.

I tillegg har vi Kent med sin klassifisering og gradering av symptomene som utgangspunkt for valg mellom de særmerkte symptomene i kasuset.

Min erfaring er at når jeg kombinerer Hahnemann i § 153 med Guernsey og Kents innfallsvinkler, blir symptomvalget «best». Med best mener jeg at symptomene åpner vegen mot et simillimum som kurerer pasienten. Utelater jeg Kents og Guernseys bidrag, er det vanskelig å forstå hva som er sentrum i kasuset, og jeg ender lett opp med et simillimum som bare kurerer lidelsen.

Konklusjonen blir derfor: De sentrale, slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer i et kasus er de generelle og/eller karakteristiske symptomene (SLOF og STOLUF) som viser hvordan den syke virkeliggjør (nøkkelsymptomet) det dynamiske avviket i kasuset.

II) Det konstitusjonelle og det individuelle
Det dynamiske avviket representere det konstitusjonelle elementet i kasuset.

Mange syke kan ha det samme dynamiske avviket, men demonstrerer det med de forskjelligste slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer.

Slik forstått, kan et hvilket som helst middel være et konstitusjonsmiddel.

Det individuelle i et kasus er kombinasjonen av de forskjelligste slående, fremmedartede, usedvanlige, spesielle (karakteristiske) tegn og symptomer som viser hvordan nettopp denne syke virkeliggjør det dynamiske avviket.

Behandlingsreaksjonar og helingsprognose

James Tyler Kent
James Tyler Kent

James Tyler Kent var ein av pionerane innan homøopatien i USA, og har hatt stor verdi for utbreiinga og utviklinga av faget elles i verda. Hans mest kjende verk er symptomregisteret Repertory of the Homoeopathic Materia Medica. Dette har vore eit uvurderleg verktøy i dei fleste homøopatiske praksisar – om enn i dag utvida og korrigert; men strukturen er den same.

I boka Lectures on Homoeopathic Philosophy gjev Kent ei utdjuping av dei fleste paragrafane i S. Hahnemanns Organon. I kapittel 19 gjev han ei oppsummering i tolv punkt når det gjeld «prognosar etter å ha observert verknaden av midlet (det homøopatiske)». Sjølv om framføringa er relatert til homøopatien, trur eg dette er allmenngyldige observasjonar som ein vil kunna erfara ved mange ulike behandlingsmetodar. I alle fall har eg sjølv hatt stor nytte av denne kunnskapen, utan omsyn til om eg brukar homøopati eller soneterapi. Mi von for denne omsetjinga, er at fleire skal få augo opp for at generell kunnskap i ein terapiform ofte kan nyttast i ein annan med hell. Felles strategi for alle naturterapeutiske behandlingsmetodar, er å stimulera organismen sine eigne helingsprosessar gjennom primær aksjon, som igjen fører til ein sekundær kroppsreaksjon. Som Kent skriv, kan sekundærreaksjonen gje oss nyttig kunnskap om vevstilstanden i ein organisme, og dermed også om prognose for heling.

  1. Fyrste observasjon – ei forlenga forverring og til slutt ei svekkinga av pasienten
    Forklaring: Den antipsoriske medisinen har gått for djupt og har ført til destruksjon. (Kan tyda på at det er brukt for store dosar og for høg potens.) I dette tilfellet var den vitale reaksjonen (sekundærreaksjonen) ikkje tilfredsstillande – vedkomande var ein uhelbar pasient. Kva gjer ein så? (Kent talar her om at ein ikkje må gje høgare enn 30 eller 200 potensar. I siste setninga gjev han råd om å gå ned på dei lågare potensar – i tilfelle med tilsynelatande uhelbare pasientar.)
  2. Andre observasjon – ein lang forverring, men til slutt ei sein forbetring
    Forklaring: Dersom pasienten, etter nokre veker, er litt betre før han tok dosen, er det håp om at symptoma til slutt vil visa seg i ytre vev av organismen og ei forbetring vil skje. Dette kan gjenta seg fleire gonger i eit behandlingsforløp.
    Sannsynlegvis er dette ein pasient med varige (på grensa mellom reversibel/irriversibel patologi) vevsforandringar.
  3. Tredje observasjon – dersom forverringa er rask, kort og sterk med rask betring av pasienten
    Forklaring: I dette tilfellet vil pasienten få ei lang og god betring. Også indikasjon på lite eller ingen strukturforandringar i vev og organ.
    Kent poengterte at ein må skilja mellom organiske forandringar i vitale organ og forandringar i strukturar som ikkje er livsviktige for å oppretthalda livsfunksjonane.
  4. Fjerde observasjon – kuren er framgangsrik, men middlet har aldri klart å framkalla ein sekundær reaksjon
    Forklaring: Her er det ikkje tale om ein organisk sjukdom, og ingen tendens til organisk sjukdom. Kan vera tale om dynamiske forandringar i nervefunksjonar – ikkje djuptliggjande. I slike tilfelle er det også sannsynleg at potensen er nøyaktig similimum.
  5. Femte observasjon – forbetringa kjem fyrst, og etter det forverringa
    Forklaring: Enten er midlet overflatisk i forhold til symptomatologien og kan ha verka som eit palliativ, eller at pasienten er uhelbar.
    Viktig i slike tilfelle (der du er sikker på similimum) er å vurdera om pasienten har antidota på ein eller annan måte.
  6. Sjette observasjon – forbetring/lindringa av symtoma har for kort varighet
    Forklaring: I akutte tilfelle med kort forbetring, tyder det på at vitale organ er truga av den pågåande prosessen. I kroniske tilfelle, tyder det på strukturforandringar i vev og at organ er øydelagt eller er i ferd med å bli det.
  7. Sjuande observasjon – symptoma er bra så lenge midlet verkar i organismen, men pasienten blir ikkje kurert
    Forklaring: Dette kan gjelda for pasientar som t.d. har ei nyre. Kuren kjem til eit visst stadium, men ikkje lenger. Dei homøopatiske middlar verkar som palliative i slike tilfelle.
  8. Åttande observasjon – pasienten får prøving på kvart inntatt middel
    Forklaring: Dette gjeld oversensitive menneske. Jfr. § 117 i Organon. Kent tilrår å gå ned til C 30 og C 200 potensar.
  9. Niande observasjon – utprøving av middel på friske personar
    Forklaring: Jfr. § 114 i Organon. Bortsett frå narkotiske stoff, er det bare dei primære verknadar av eit middel som skal danna grunnlag for materia medica.
  10. Tiande observasjon – nye symptom kjem til syne etter inntak av middlet
    Forklaring: Kan vera gamle symptom som ikkje pasienten minnest/har observert, men som regel resultat av feil middel.
  11. Ellevte observasjon – gamle symptom kjem til syne att
    Forklaring: Jfr. Herings observasjon/”lov”. Dersom dei gamle symptoma vedvarer, er ofte repetisjon av dosen naudsynt. (Men alltid simillimum.)
  12. Tolvte observasjon – symptomatologien går i gal retning
    Jfr. Herings «lov».

John Petter Lindeland
Nøtterøy august 2007

Forsøk ved munnkirurgi på begge sider

Effekt av homøopatisk medisin når det gjeld smerte og andre forhold ved akutte trauma: Placebo kontrollert forsøk ved munnkirurgi på begge sider.
Per Løkken, Per Atle Straumsheim, Dag Tveiten, Per Skjelbred, Christian Fredrik Borchgrevink

Ein kommentar

Homøopatien arbeider etter fylgjande læresetning/naturlov: similia similibus curentur – liknande kurerar liknande. S. Hahnemann skriv i Organon 6 . utgåve i § 3: «... hvordan han mest riktig kan anvende lægemidlet efter dets natur (valg av lægemidlet), fordi han tilbereder det nøyaktig som krævet og giver den rette mengde av det (korrekt dosering), samt gjentage denne dosis nøyaktig når det kreves …». Han peiker her på tre hovudfaktorar for å få eit godt resultat:

  1. Legemidlet må vera similimum til dei aktuelle symptoma.
  2. Dose og potens må vera similimum.
  3. Repetisjonar av legemidlet er som regel alltid naudsynt.

Til punkt 1:
Sidan dette forsøket omhandlar eit akutt hendelsesforløp, kan det vera nyttig å ta utgangspunkt i § 5 i Organon: «Dessuden vil det hjælpe lægen til at helbrede, hvis han kan fastslå den mest sandsynlige udløsende årsag ved den akutte sygdom …». I dette forsøket er kirurgisk inngrep den utløysande årsak.
I nemte forsøk er fylgjande middel valgt: arnica, hypericum, staphisagria, ledum, phosphorus og plantago. Diskusjon om valg av middel lar eg liggje her. Det har eg ingen forutsetning for å vurdera med dei opplysningane eg kan lesa ut av Abstract frå the British Medical Journal . Eg vil imidlertid i sluttmerknaden kommentera administrasjonen av den homøopatiske medisinen i forsøket.

Til punkt 2:
§ 275: «Tilpasssetheden af et lægemiddel avhænger ikke kun av, at det er præcist, homøopatisk valgt, men også af den korrekte størrelse ( eller rettere sagt lidenhed) af den enkelte dosis. « Sitat slutt. I §§ 276 – 279 utbroderer han dette meir. Når det gjeld spørsmået om kor stor dosen skal vera, er dette blant anna avhengig av kor sensitiv pasienten er , jfr. § 281 og 282.

Til punkt 3:
§ 246: «Så lenge der sker en markant, progressivt forløpende forbedring under behandlingen, må der ikke gives mere medisin av nogen slags, fordi alt det gode, det inntagne lægemiddel kan gjøre, accellereres henimod afslutningen av intagelsen.
Dette er ikke sjældent tilfeldet ved akutte sygdomme.»

På slutten av paragrafen: «Men potensgraden i hver dosis skal være noget forskjellig fra den foregående og den følgende dosis …» Jfr. § 158.

§ 247: «Det er umuligt forehavende at gjentage, selv en gang, præcist den same medisin-dosis uden at modifisere den, for slet ikke at tale om mange gange (og med korte intervaller, fordi man ikke ønsker at forsinke helbredelsen).»

Så kjem ei meir detaljert forklaring kvifor.

I fotnota til § 248 blir oppskrifta for plusspotensering forklart

Merknad:
Det er ein stor missforståelse at plusspotensjonsmetoden bare gjeld LM-potensar. Det gjeld sjølvsagt også for C – og D- potensar.

I nemte forsøk er det brukt D30. Medisinen er administrert slik: Kvar forsøksperson fekk utlevert eit sett flasker som inneholdt 100 sukkerkuler av kvar av dei seks middla som blei brukt. Liknade sett med «placebo-sukkerkuler» blei brukt (også merka med namn på middla). Det blei gjeve eit middel av gongen.

Den homøopatiske behandlinga starta 3 timar etter avslutning av operasjonen. Ein dose var synonymt med 3 sukkerkuler. Kvar dose blei repetert kvart kvarter dei fyrste 3 timane, deretter ein dose kvar time inntil sengetid; og to dosar den neste morgonen med eit intervall på 3 timar. 24 timar etter at behandlinga starta, blei symptoma hjå dei ulike pasientane re-evaluert. Behandlinga bestod deretter av 4 dosar inntil sengetid, enten ved bruk av det fyrste valget middlet eller eit av dei seks andre nemte. 3 dosar for dei fem neste dagane blei gjeve dagleg.

Merknad:
Potensvalg: i eit akutt hendelsesforløp er som regel symptoma av vital karakter – det dynamiske potensialet er stort. Det homøpatiske legemiddlet må også «stillast » inn på det same «vitalitetsnivået» for at kravet til eit simulimum skal vera innfridd. (Jfr. innledninga av denne artikkelen.) Eg vågar ikkje å kommentera potensvalget på grunnlag av det som kjem fram i rapporten.

Dose:
§159: «Jo mindre doseringen af det homøopatiske middel er ved behandling av akutte sygdomme, desto mildere og kortere er denne tilsynelatende forstærkning av sygdommen i de første timer».

I forsøket blei det brukt 3 kuler pr. dose. Etter Organon er dette ein stor dose. (sjølvsagt også avhenngig av kor stor sukkerkulene er). Jfr. § 137. Dersom legemiddlet i tillegg er similimum til dei aktuelle symptoma, vil det kunna føra til skade. Jfr. § 275. «… Fordi legemiddlet er homøopatisk, vil det nettopp ramme dele av organismen, som er mest sensitive, fordi de allerede er påvirket af den naturlige sygdom.»

Repetisjon:
I forsøket er legemiddlet repetert i same potens og dynamisering. Det er altså administrert på same måten som ein gjer ved ei utprøving av eit homøopatisk middel. Jfr. § 128. Medisinen er repetert umodifisert utan å ta omsyn til kva som står i § 246.

Sluttmerknad:
Eg kan ikkje sjå at dei personane som har stått for den homøopatiske delen av forsøket har fulgt nokon av dei førevisningane som står i Organon 6. utgåve og i Chronic Diseases, korkje når det gjeld dosering, repetisjon og generell administrasjon av legemiddlet.
Under overskrifta Discussion står det blant anna : «The few individualising symptoms in the patients (for example, low pain) made it difficult to chose the most appropriate homeopathic medicine. No surprisingly, 21 of the 24 patients ended up with arnica. Arnica is recognised by homeopaths as the remedy par exellence for wounds and injuries, not least to reduce the effect og dental surgery.»

Eg forstår godt at ei individualisering kan vera vanskeleg, spesielt 3 timar etter eit kirurgisk inngrep der det har vore brukt bedøvelesemiddel. Alikevel er det fyrste middelvalget fordelt med 9 for arnica, 7 for phophorus, 5 for hypericum, 1 for ledum, 1 for staphisagria og 1 for plantago. Det ligg eit paradoks her som eg ikkje heilt skjønar.

Til slutt vonar eg at neste forsøksprosjekt blir eit forsøk på homøopatien sine premisser, og ikkje eit nytt forsøk der homøopaten sjøl blir «forsøksobjektet».

Sitat frå Organon er henta frå den danske oversetjinga av translatør Jan Als Johansen, Thaning og Appel.

John Petter Lindeland
Nøtterøy 25. september 1999

Homøopatien og autorisasjonsspøkelset

I samband med den offentlige presentasjonen av Aarbakkeutvalget si utgreiing om alternativ medisin (NOU 1998:21) fekk vi sjå eit glimt på TV2 der ein homøopat trakk på seg ein kvit legefrakk idet han sette seg foran sin pasient. Dette var tydeleg ei symbolhandling for å visa det offentlige rom kva slags ambisjonar og mål ein del av det alternative medisinske miljøet i Norge har.

Det er nå på tide at folk flest og politikere som i framtida skal vera med å bestemma kva slags plass den alternative medisinen bør ha innan vårt helsevesen, får informasjon og kunnskap om det alternativ-medisinske landskapet og at det eksisterer sterke motstridande krefter innan dette miljøet.

Grovt skissert er desse leirane delt i dei som vil ha ein autorisasjon fortast mogleg fordi dei utifrå eiga vurdering kjenner seg kvalifisert nok til å imøtekoma publikum og styresmaktene sitt krav om profesjonalitet og dei som vil ha ein autorisasjonprosess som bør gå over fleire år, og som vil ha ei godkjenning ut ifrå alternativmedisinen sine eigne premissar.

Sjøl er eg tilhengjar av dei sistnemde. Dette standpunktet har grodd fram gjennom erfaring frå 11 år i heildagspraksis med homøopati og soneterapi som hovudterapiformer. Sidan homøopatien ligg mitt hjarte nærast og som i dag blir forsøkt «patentert» av einskilde autorisajsonshungrige grupperingar, blir dette utgangspunktet i underbyggjinga av mitt standpunkt. Dessutan har homøopatien ein interessant historie som eg skal koma attende til.

Å tileigna seg kunnskap om homøopatien er på mange måtar eit livsstudie. Dei grunnleggjande vitskapelege prinsippa kan kvar og ein tileigna seg. Den meir kunstnarlege (som er til stades i alle fag) delen av faget som krev syntetiserande eigenskapar, treng øving og atter øving gjennom mange år.

Kunnskapstradisjon
I sitt grunnvesen tilhøyrer homøopatien den empirisk/humanistiske tradisjonen. Dette kjem kanskje klarast til uttrykk gjennom den homøopatiske farmakologien. Alle dei homøopatiske legemidla er utprøvd på normalt friske menneske. Her er mennesket plassert i midten og må via eigne subjektive iaktagingar uttrykkja ideen i substansen/stoffet via språket – ikkje via kjemiske analysar eller dyreforsøk. Substansen/stoffet blir gjennom mennesket omgjort til eit symptomspråk av sterk individuell karakter – den humanistiske farmakologien. Der er pr. i dag gjort utprøvingar på mange hundre substansar/stoff, noko som tilseier eit terapeutisk potensiale som femner om eit stort omfang av individuelle sjukdomsuttrykk.

Det er såleis eit paradoks når dei mest autorisasjonshungrige oppgraderer den skulemedisinske delen av studiet, når det er tydeleg kva kunnskapstradisjon faget tilhøyrer. Taktikken er ikkje vanskeleg å avsløra. Å eta kirsebær med den leiande kunnskapstradisjonen innan den medisinske verden gjev nok høgare status, men praksis viser at homøopatifaget blir taparen i dette spelet. Den skulemedisinske delen må finna sin naturlege plass i eit homøopatistudie, men må ikkje bli brukt som ei brekkstong for å koma inn i eit selskap vi ikkje tilhøyrer. Både sjukdomsforståing, farmakologien og behandlingsstrategien er totalt motsette i skulemedisinen (allopatien) og homøopatien. Dei vil aldri kunna møtast, men dei kan leva godt ved sida av kvarandre i eit fleirhelsevesen der kvar tek vare på sin eigenart og samstundes viser respekt og evne til
konstruktiv kommunikasjon. Vi har så absolutt bruk for begge kunnskapstradisjonane. Men eit slikt fleirhelsevesen vil ta lang tid å utvikla. Aarbakkeutvalget sin NOU-rapport er eit godt grunnlag i så måte.

Dei autorisasjonshungrige
Kven er så desse autorisasjonshungrige?
For homøopatien sin del er desse representert ved Norske Homøopaters Landsforbund (NHL) – og for akupunkturen sin del, Norsk Forening for Klassisk Akupunktur (NFKA).
Går vi til samansetninga av styret i NHL, ser vi at mest samtlige er uteksaminert frå Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN). Dette er ein velkjend repetisjon av organisasjonshistoria – kvar hegnar om sine. Som ein organisasjon med respekt for seg sjøl, har NHL i mange år marknadsført seg med at alle som oppsøkjer ein homøopat MNHL er sikra kvalitet når det gjeld homøopatifaget. Det er i denne samanhengen interessant å studera homøopatisidene i den Gule telefonkatalogen. Her står den eine homøopat MNHL etter den andre oppført med fylgjande terapeutiske tilbod: urtemedisin, øyreakupunktur, mineralterapi, soneterapi, kostterapi, homøopati osb. Dette tilbodet er i og for seg greitt, men når foreininga samstundes lefsar med politikarane om å godkjenna dei som homøopatar og inga ting anna, då blir smaken i munnen mest ikkje til å halda ut med. NHL må i sanninga si ånd stå fram og seia kven dei eigentleg er – nemleg blandingsterapeutar. Som sagt er det få som klarer å ri mange hestar på ein gong. Homøopatidelen i det terapeutiske tilbodet viser seg i praksis å bli nedprioritert. Det er eit ganske naturleg val i ein slik praksissituasjon, sidan homøopatien er det mest krevjande faget å utøva og som det er vanskelegast og opparbeida seg eit levebrød av. Ergo blir homøopatien ein støtteterapi til dei andre faga.

Historie
Eg nemnde at homøopatien har ein interessant historie å visa til. Homøopatien sin grunnleggjar, Samuel Hahnemann, som sjølv var utdanna lege, var klar i sin tale når det gjaldt forholdet mellom homøopati og allopati. Han skjøna fort at homøopatien aldri ville få vist sitt terapeutiske potensiale dersom den blei ein integrert del av det allopatiske medisinske systemet.

Homøopatien sin historie i USA kan vera eit illustrerande døme på korleis det går når homøopatien blir ein underavdeling under allopatien sin vingar.

Rundt år 1900 fantes det i USA omkring 100 sjukehus, med til saman 10000 sengeplassar, der homøopati var den einaste form for behandling. Homøopati blei undervist ved 23 universitet og 500 kandidatar blei uteksaminert kvart år. Det fantes over 9000 praktiserande homøopatar i USA på den tida. I 1920 var alle sjukehus stengt og det fantes berre 2 skuler att som blei stengt kort tid etter. I 1950 fantes det mellom 50 og 100 praktiserande homøopatar, og alle var over 50 år gamle.

Ei av årsakene til den radikale nedgangen, var at legeforeninga og den farmasøytiske industrien tok homøopatien og homøopatane inn i varmen og godkjente dei på legen/farmasien sine eigne premissar. Alle homøopatar fekk tilbod om å bli medlem av legeforeninga, og samstundes fekk alle leger like rettar til å utøve faget homøopati. Resultatet av dette blei ei jamt dårlegare kvalitativ utøving av homøopatien i og med at mange ikkje hadde god nok, eller mangla heilt kompetanse i faget. Undervisninga blei også overtatt av stort sett ikkje-praktiserande homøopatar, sidan legeforeninga hadde bestemt at forelesarane skulle vera professorar som sysla med enten forsking eller undervisning på heiltid.

India
Den sløkkande «homøopati-elden» i USA fekk ny næring då den på ein eller anna måte nådde India. Indarane hadde kanskje fått med seg kva som hadde skjedd på den andre sida av kloden, for her fekk homøopatien lov til å utfolda seg på sine eigne premissar. India er det landet i verda kor homøopatien står sterkast. Arbeidet fram mot godkjenning av homøopatien som ein del av det indiske helsevesenet begynte i 1937 og fekk sin siste lovregulering i 1983, med klare retningslinjer for utdanning av homøopatiske legar. Altså ein autorisasjonprosess som har strukke seg over 46 år. Det finnes i dag 19 universitet som oppfylgjer desse krav. Minstekrav for å ta eksamen er at ein har vore til stades ved i overkant av 5000 timar klasseundervisning. Heile det siste året tar form av hospitering på eit av landets offentlege sjukehus. Utdanninga gjev full opplæring i teknologisk utstyr som røntgen og laboratorieundersøkjingar, og desse homøopatlegane har løyve til å foreta mindre kirurgiske inngrep, skrive ut dødsattest osb.

Ein reknar med at det pr. i dag finnes ca. 100 000 praktiserande homøopatar i India.
Homøopatien i Norge er berre i sin «ungdom». Det er berre eit fåtall som har dette faget som fulltidsyrke og som klarer å leva av det. Det har ikkje noko med at helsemarknaden ikkje vil ha denne terapiforma, men eine og aleine at det forsett er få som beherskar dette krevjande faget.

Styresmaktene og politikarane må få klar melding om at slik er landskapet, og ikkje bli manipulert av grupperingar som mel si eiga organisasjons-kake. Utdanning og kven som er kompetente til å driva undervisning i eit slikt ungt fag her til lands, blir også sentrale og avgjerande oppgåver framover. Sidan styresmaktene ikkje har kompetanse i å vurdera kva som er kvalitet innan denne kunnskapstradisjonen, må denne oppgåva i fyrste omgang bli tillagt fagmiljøet sjølv. La oss framover få arbeidsro slik at vi kan framvisa vårt terapeutiske potensiale utan å måtta ty til laugsvesenet sitt meir eller mindre falske dugleikstempel. Det er i tråd med den komande tidsånda – ten mennesket ut ifrå individuell ståplass og ikkje i kraft av eit medlemskap i ein organisasjon eller eit laugsvesen.

John Petter Lindeland
Nøtterøy 20.mai 1999

Individualisering i homøopatien VI

Av
Arnt Folkman
homøopat

Den logiske symptomtotaliteten

For å si noe om den logiske symptomtotaliteten i kasus, kan det være tjenlig å gå vegen om keynote-begrepet. Ordet keynote stammer fra musikken. I «The Genius of Homeopathy», på sidene 156 – 163, skriver Stuart Close om keynotes i homøopatien:
The term «keynote» is merely suggestive as used in this connection, the reference being to the analogy between materia medica and music.
The «keynote» in music is defined as «the fundamental note or tone of which the whole piece is accomodated.

(Ordet keynote i Cappelens store ordbok: Grunntone, bærende prinsipp, grunnprinsipp, en åpningstale som anslår hovedtemaet for møtet.)

Tenk deg et musikkstykke i a -moll. Det markeres med en b på a-plassen og betyr at tonen a i alle oktaver – gjennom hele musikkstykket – skal være en halv tone lavere enn ordinær a. De andre tonene spilles på ordinært vis. De senkede a-ene er musikkstykkets keynote(s) og gir stykket dets karakter.

Keynote-begrepet i homøopatien tilskrives Guernsey. I «The genius of Homeopathy» formulerer Stuart Close hva Guernsey mente med «keynote» slik:
A characteristic or keynote is a generalization drawn from the particular symptoms by logical deduction.
(Deduksjon betyr slutning fra det allmenne til det spesielle.)

Hva er meningen med det kursiverte? Jeg tror det følgende skulle dekke bra:
Et nøkkelsymptom er et symptom med et spesielt trekk som det deler med flere karakteristiske symptomer i kasuset.
Det spesielle trekket fremkommer ved å studere de karakteristiske symptomene under ett – og så formulere det spesielle to eller flere av dem har felles.

Keynotelitteraturen:
Hvis vi ser på Guernseys eller Allens «Keynotes», så finner vi ikke utsagn om midlenes generelle individualitet, men samlinger av karakteristiske symptomer – noen generelle i Kents betydning av ordet, andre lokale. Dvs. kapitlene er en blanding av deldeduksjoner og lokale karakteristiske enkeltsymptomer som til sammen skal danne et bilde av midlets spesielle karakter. Men den endelige generaliseringen av materialet for det enkelte middel som helhet, er ikke gjort. De «gamle» har ikke tatt det siste avgjørende skrittet mot en totalforståelse av midlenes – og kasusenes – spesielle natur/toneart. Men materialet de har etterlatt seg i keynote-litteraturen, er et meget godt grunnlag for slike generaliseringer. Det er opp til oss å gjøre jobben ferdig.

Den logiske symptomtotaliteten:
Den logiske symptomtotaliteten består av de symptomene som viser hvordan den syke eller prøveren virkeliggjør «tonearten» i kasus eller prøving. Alle andre symptomer i kasuset er å regne som perifere i forhold til simillimum.

For igjen å demonstrere ved hjelp av musikken: Se på prøvinger og kasus som konserter. Som før sagt, det som gjør en konsert til for eksempel en a-mollkonsert, er at alle a-er i alle oktaver er senket en halv tone. Det er bare disse tonene som er spesielle i konserten. Alle de andre tonene spilles på ordinært vis – og betyr følgelig ikke noe for tonearten.
Dersom du visste dette, og konserten var kasuset ditt, var det bare a-ene – i alle oktaver – som var av interesse for repertoriseringen. De utgjør den logiske symptomtotaliteten i konserten/kasuset.

For å finne de symptomene som demonstrerer tonearten og til sammen utgjør den logiske symptototaliteten blant likt og ulikt av karakteristiske symptomer, kan vi gå to veger:

Lippes veg:
Lippe tok den numeriske symptomtotaliteten i kasuset, trakk fra de symptomene som var ventelige ut fra fysiologi, anatomi og diagnose, og satt da igjen med de symptomene som var spesielle for det syke individet han hadde foran seg.
Denne vegen krever stor kunnskap om fysiologi, patologi og dyktighet til å stille diagnose. Men krever ikke nødvendigvis noen forståelse av det individuelle temaet som går gjennom patologien.

Guernseys veg:
Guernseys veg til symptomvalget krever forståelse av og ferdighet til å formulere det individuelle poenget ved de patologiske ytringene (tonearten) i det aktuelle kasuset. Uten slik ferdighet og forståelse, er det umulig å se hvilke symtomer som demonstrerer individualiteten – og plukkingen av symptomer til repertorisering blir en ganske tilfeldig affære.

Close skriver: Confusion arose and still exist through the inability on the part of many to reconcile the teaching of this paragraph (§ 153) with the apparently conflicting doctrine of The Totality of the Symptoms as the only basis of a true homeopathic prescription. These have taken refuge either in the mechanical «symptom covering» already referred to, as fulfilling their conception of the «totality»; or in what is known as «keynote prescribing», which, as they practice it, means prescribing on some single symptom which they (perhaps whimsically) regard as the «keynote» of the case.

Så langt jeg kan se av de kildene jeg kjenner, har ikke Guernsey etterlatt seg en klar metodikk for å forstå og formulere hva som kjennetegner den logiske symptomtotaliteten i kasuset – eller for den saks skyld i midlet. Jeg har gjort et forsøk på det. Se kasuset i artikkel III. Formuleringen som fremkommer om en anvender metoden, kaller jeg «patologiens dynamiske poeng». Vi kunne likegodt kalle det patologiens toneart, eller enda bedre – den sykes dynamiske forstyrrelse. I artikkel III demonstrerer jeg metodikken, men anvender ikke «det dynamiske poenget» ved symptomvalget.

Jeg skal forklare hvorfor:
Jeg har inntil nylig unnlatt å velge de elementene som danner grunnlaget for det dynamiske poenget i kasus til repertorisering. Repertoriseringen er foretatt ved hjelp av «tilfeldig» valgte karakteristiske symptomer av type SLOF og generelle symptomer etter Kents symptomklassifikasjon og gradering.

Ved å gjøre det slik, ville jeg prøve å holde skjønnet jeg måtte utøve for å tolke frem det dynamiske poenget i kasuset utenfor repertoriseringen – og frembringe en repertoriseringsliste bare på grunnlag av den empiriske kunnskapen i homøopatien. Valget av simillimum foregikk så ved at jeg brukte det formulerte dynamiske poenget på den empirisk frembragte repertoriseringslisten – for så å kontrollere resultatet mot Materia Medicaen.

Jeg har altså for sikkerhetens skyld repertorisert alle kasus slik Bönninghausen har foreskrevet for kasus, uten noe klart individuelt særpreg – selv om særpreget var synlig i intervjuet.

Etter som jeg er blitt rimelig sikker i å se det dynamiske poenget, er tiden moden for å velge bare de karakteristiske symptomene som utgjør den logiske totaliteten i kasuset til repertorisering.

Individualisering i homøopatien V

Arnt Folkman
Grimstad oktober 1998

Individualisering av midlene i Materia Medica – en legemiddelstudie

I Individualitet og patologi i homøopatien III viste jeg en metode for å individualisere et kasus. Her viser jeg den samme metoden anvendt på beskrivelsen av et middel i Kents Materia Medica Jeg velger et rimelig klart middel med en kort beskrivelse for oversiktens skyld.

PLATINA
Det første jeg gjør er å lese i gjennom hele teksten for å få en generell oversikt. Dernest tar jeg for meg avsnitt for avsnitt for å se om jeg kan finne analoge forhold.

I det første avsnittet finner jeg:

  • Et av de mest karakteristiske trekkene i denne prøvingen er stolthet og overvurdering av seg selv, samt undervurdering av andre sosialt.
  • Over- og undervurderingen gir seg også uttrykk intellektuelt i det at den syke kan oppfatte seg selv som fysisk større enn andre.
  • Oppfatter bagateller som alvorlige saker.
  • Snakker mye om litt «aparte» saker.
  • Press i lemmer som oppleves som om de var bandasjert.
  • Smerter i kombinasjon med nummenhet – eller hver for seg.

Helheten er mer enn summen av detaljene. Det er helheten jeg skal frem til ved hjelp av analoge forhold som «binder»detaljene logisk sammen. Enklere – jeg er på jakt etter en rød tråd i materialet.

Etter å ha notert fra 1. avsnitt skriver jeg:

??Stor/liten, overvurdere/undervurdere??
som en mulig rød tråd, uten å ta stilling til om det er riktig eller galt. Så spørs det da om arbeidet med de neste avsnittene tvinger meg til å formulere annerledes, eller om det føre til en bekreftelse av førsteinntrykket?

Fra andre avsnitt:

  • Ting kan synes mindre enn de er.
  • Blødninger består av sorte klumper i flytende blod.

Den første registreringen er uproblematisk i forhold til formuleringsforsøket over, men hva med blødningene? Kan flytende vev med klumper flytende rundt i veske uttrykke noe som kan være analogt til formuleringene over? Her må jeg melde pass. Skyldes det at formuleringene over er sånn omtrent riktige?

I tredje avsnitt:

  • Følelse av at buken er bandasjert.

Som grunnlag for å føle at buken er bandasjert når den ikke er det, må det på en eller annen måte ligge en opplevelse av at noe er blitt større enn vanlig som grunn, eller at noe er blitt mindre – eller begge deler. Fenomenet usannsynliggjør ikke den foreløpige formuleringen.

  • Ekstremt lett opphisset seksuelt. Her får jeg av en eller annen grunn assosiasjoner til overfølsom for lukter i andre avsnitt og mye og innestengt tarmgass i tredje avsnitt.
  • Ekstremt følsom vagina.
  • Mens for rikelig, for ofte og kortvarig.

Her er for mye, for ofte og for lite klart synlig hele vegen.

* * * * *

Syntesen (helheten er mer enn summen av detaljene)
Når jeg ser på det sosiale, det intelektuelle og det fysiske under ett, for å komme frem til en formulering som dekker den dynamiske ideen (eller forstyrrelsen) i beskrivelsen av midlet som en helhet, må jeg for dette midlets del være forsiktig slik at jeg ikke lar det likhetsidealet jeg er opplært til å akseptere som godt og riktig påvirke meg. Hvis jeg går i den fellen, svinner mulighetene mine for å få et vidt nok grep på platinapatologien.

Nå som jeg har gått igjennom hele Kents beskrivelse av midlet, synes det første formuleringsforsøket mitt ikke så galt. For å få et så brukbart redskap som mulig til å kjenne igjen den dynamiske forstyrrelsen hos pasienten som har sin analogi i potenser av platina, forandrer jeg formuleringen til:

Øke ——– Redusere (snevre inn)

Ved å velge en så nøytral formuleringen for den dynamiske ideen bak patologien som potensen tvinger frem i prøveren, håper jeg å unngå at holdningene mine gjør meg blind for Platina som mulig simillimum også i kasus med patologi som ikke har tydelige sosiale konsekvenser.

Individualitet og patologi i homøopatien III

Arnt Folkman
Grimstad 1998

Valg av karakteristiske symptomer fra intervjuet til repertorisering

Først viser jeg til artikkel I i artikkelserien. Der skrev jeg om homøopatiens syptomlære. Av den fremgår det at vi i hovedsak har to verktøy til å velge ut karakteristiske symptomer med

  • STOLUF eller SLOF
  • Kents symptomklassifikasjon og gradering.

Tekstkritikk:
Når vi bruker verktøyene, bør vi være svært kritiske til de tekstbitene vi tolker symptomene ut av. Det gjelder spesielt de mentale symptomene. Er teksten tvetydig, så ikke bruk den. Du gjør ikke noe galt med det symptomet du ikke bruker. Pass på at de mentale symptomene du bruker, virkelig er følgetilstander til fysisk patologi, ellers risikerer du å repertorisere på karakteregenskaper. Diskusjonen om hvorvidt karakteregenskaper skal/kan brukes ved repertorisering, regner jeg meg ferdig med.

Å plukke karakteristiske symptomer:
I det følgende viser jeg i praksis hva jeg mener med å plukke karakteristiske symptomer fra et redigert intervju. Jeg tar for meg tekstbit for tekstbit, vurderer teksten og ser den i forhold til STOLUF/SLOF. Etterpå ser jeg symptomene i forhold til Kents klassifikasjon og gradering.

Det redigerte intervjuet:

Merknad STOLUF Følgetilstand og lignende
Lavt stoffskifte. Tar
Thyroxin
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Formingsmenneske

Hodet.
Verk:
-migrene
<når sammen med mennesker jeg ikke tør være som jeg er med.
 

 

< av Anervan

>av betablokker

Trykk rundt øynene – ett av dem eller begge. Kan være på den ene eller den andre siden av hodet – eller som en kniv på issen.

 

 

 

 

 

 

>å klemme hodet sammen

Våkner med mellom 0100 – 0300
>hvis sovner
>etter å ha sovet noen timer
<rød og hvit vin
<sterk sol og varme
<varmt rom
>kaldt omslag

Genitalia.
Mens:-diarre under mens.
Magesmerter under mens.
>av å gå langt og voldsomt -ta seg ut.
Mens var borte i flere år da jeg var ung.


Buk.
Smerte.
<hvisgruer meg til noe.

Generelt.
Mentalt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Extremiteter.
Føtter
kalde

Kramper
legger
<når lagt meg
>klemme på dem.

 

Vil gjerne tilfredsstille.


Migrenen er ikke så tydelig. Ikke opplagt hva jeg får den av. Kan forveksles med spenningshodepine.


Fikk migrene av det som skulle få den bort.

 

 

Kvalm hvis ikke demper smertene. Perfeksjonist – alt må være sagt så det er forstått riktig.
Forbinder det med å holde seg tilbake. Har ikke lyst. Sier ja, så koselig.Mener det ikke Holder tilbake.

min ærlige reaksjon.
Er redd for å få oppmerksomheten på meg når jeg har avvikende meninger.

Tett nese når Anervan

 

 

Trang til å åpne vindueene.
>inntil avkjøling. Så kan det være godt med et varmt omslag.

 

 

 

 

 

«Nevrose»:-angst pga. arbeidssted.

Tegnet kart fra seng til arbeidssted.
Gikk et stykke på veggen – så tilbake til sengen igjen.
Greide ikke trå over dørstokken til sjefen.
Vært på modum pga. forhold til menn.

Følte kroopslig lammelse når ferdig med mitt bidrag. Jeg stod fastnaglet.

Skrekk for oppmerksomhet. Jeg ble amøbe.Alle tanker forsvinner. Geleaktig følelse. Som jeg ikke har skjelett igjen. Mister formen. Kroppslig følelse. Fjerner meg fra kjernen-tyngden i meg selv. «Du er som en ostebete». Det traff. Ost ut av gryta før den er fast.

Fast form er å ta ansvar- beslutning


Fungerer ikke så godt når kalde føtter.

Klemmer det ut av musklene. Kan flytte til en annen muskel

 

Så vurderingen av tekstbitene:

A) Hodet: «Smertene er < når jeg er sammen med mennesker jeg ikke tør å være som jeg er med».
Vurdering: Mangetydig utsagn. Brukes ikke.

B) Hodet: < av Anervan. Fikk migrene av det som skulle få det bort.
Vurdering: Kontradiktorisk reaksjonssett?

C) Hodet/ansikt?: Trykk rundt øynene — rundt ett av dem, eller rundt begge. Det kan være på den ene eller den andre siden av hodet.
Vurdering: Pressende smerter? Rundt øyne. Flytter? Alternerer?

D) Hodet: Som en kniv oppå issen.
Vurdering: Smerte — stikkende?, som av en spiker?, oppå issen i et lite punkt?

D) Mage: Kvalm hvis jeg ikke demper hodepinen.
Vurdering: Kvalmen følgetilstand til hodepinen. Kvalm av smerte.

E) Hodet: > av å klemme hodet sammen.
Vurdering: > av ytre press.

F) Hodet: våkner av hodepine rundt kl. 0100 — 0300.
Vurdering: Hodepine < 0100 — 0300? eller våkner av hodepine 0100 — 0300? Generelt < 0100 — 0300.

G) Hodet: > hvis sovet noen timer. > hvis sovner.
Vurdering: Usikker på hva hun mener.

H) Hodet: < hvit og rød vin.
Vurdering: < vin? < sur vin? < spirituosa? Kontradiktorisk reaksjonssett?

I) Hodet: < sol og sterk varme.
Vurdering: begge deler, eller bare av en av delene?

J) Hodet: < varmt rom. Trang til å åpne alle vinduer. Må ut.
Vurdering: < varmt rom? Trang til friluft?.

K) Hodet: > av kaldt omslag inntil avkjøling. Så kan det være godt med et varmt omslag.
Vurdering: > av kaldt omslag. > av varmt omslag. Kontradiktorisk reaksjonssett.

L) Buk: Vondt hvis jeg gruer meg til noe.
Vurdering: Smerter i buk. < av forventningsspenning.

M) Buk: Smerte i buk under mens. > gå langt og fort.
Vurdering: < under mens. > kraftig morsjon. > gå fort?

N) Rectum: Diarre under mens.
Vurdering: Rectum.- diarre. < under mens.

O) Generelt: Fungerer ikke så godt hvis kalde føtter.
Vurdering: < kalde føtter.

P) Extremiteter: Kramper i legger. < når jeg har lagt meg. > å klemme hardt på dem Klemmer det Ut av muskelen. Det kan flytte til en annen. < kalde føtter.
Vurdering: Kramper i legger. < i seng? < I ro? > klemme hardt på. Flytter. < kalde føtter.

Nå vet vi noe om hvilke symptomer som er i intervjuet. Da er det på tide å se dem i lys av Kents symptomklassifikasjon og gradering. N.B. det som er sagt om symptomer det er tvil om under.

Generelle symptomer:

  1.  < av kalde føtter generelt
  2. Kontradiktorisk reaksjonssett. Godtar dette fordi det antydes i intervjuet på flere steder.
  3. > av ytre press. Gjelder både hodet og muskulatur på extremiteter.
  4. < av forventningsspenning. Årsak til fysisk smerte.

Lokale symptomer:

  1. Smerter. Som en kniv på issen. (Stikkende — ett lite punkt? Som en spiker?)
  2. Kvalm av hodesmerter. Kan diskuteres om dette er et generelt sumptom.
  3. Hodet < 0100 — 0300. Kan diskuteres om dette er et generelt sumptom.
  4. Smerter i buk – < under mens. > av kraftig morsjon.
  5. Rectum — diaré under mens.

Symptomvalg:
Jeg velger følgende symptomer til repertorisering:

  1. < av kalde føtter
  2. Kontradiktorisk reaksjonssett
  3. < 0100 — 0300
  4. (> av yte press)
  5. < av forventningsspenning

Som du ser har jeg valgt generelle symptomer til repertoriseringen. Det vil si at det simile jeg kommer fram til, sansynligvis vil dekke et langt behandlingsperspektivet.

Repertoriseringen:
Jeg bruker «Det syntetiske repertoriet».

En annen ting — fordi ethvert repertorium er bare sånn omtrent riktig, er det viktig å anvende dem med forsiktighet. Følgende regler har utkrystallisert seg for meg i årenes løp:

  1. Vær forsiktig med å subtrahere rubrikker.
  2. Hvis du sitter med en tekstbit som kan bety to ting, så finn begge rubrikkene og adder dem — eller gå forbi.
  3. Gå ikke uten videre ut fra at simillimum finnes blant de midlene som skårer høyest på listen. En god regel er å kontrollere alle midler som har et skår på over 60% av de rubrikkene du repertoriserte på.. Adderte rubrikker telle i denne sammenhengen som en. Da legger du inn et sikkerhetsnett som som oftes fanger opp både dine og repertoriets feil.

Valg av lokale eller generelle rubrikker:
Jeg har inntil nylig levet i den tro at midlene i de generelle rubrikkene i Kents repertorium var midler som var registrert der fordi de angikk generelle symptomer. Men von Bönnighausens «Terapeutic Pocketbook» har fått meg til å tvile på det.
Von Bönnighausen har tydeligvis ordnet boken etter SLOF. Dvs. at alle midler som noen gang har angått affeksjoner på en bestemt lokalitet, er samlet under denne. Det er gjort uten å ta hensyn til om lidelsen det gjelder er et uttrykk for et lokalt eller et generelt fenomen.
Slik går han igjennom hele SLOF. Alle modaliteter med tilhørende midler er samlet for seg — igjen uten å angi om det gjelder lokale eller generelle fenomener. Det samme med sensasjoner.
Når du bruker repertoriet, kan du finne midlene til et hvilke som helst symptom — lokalt og/eller generelt – ved å sette sammen midler fra rubrikkene som angår de karakteristiske trekkene ved symptomet.
Spørsmålene som reiser seg er : Er midlene i rubrikkene i den generelle delen av Kents repertorium av samme beskaffenhet som Bönninghausens? Dvs. — er de en samling av midler som ved en eller annen anledning har angått – lokalt og/eller generelt — det karakteristiske fenomenet rubrikken gjelder?
Hvis så er tilfelle, åpner det for en bruk av den generelle delen i Kents repertorium som ligner på Bönnighausens praksis.
Jeg har prøvet det i noen tid. – dvs. der jeg ikke fant lokalitet, sensasjon eller modalitet i de lokale avdelingene , tok jeg midler fra rubrikker i den «generelle delen av Kents repertorium. Resultatet synes å bekrefter at midlene i denne delen av Kents repertorium, er plassert der etter de samme kriteriene som von Bönninghausen har brukt. Hvis andre gjør den samme erfaringen, kan det bety at begrepet generell har en betydning i Kents symptomgradering – og en ganske annen betydning når det brukes om rubrikkene i repertoriet.
Jeg har gjort det samme eksperimentet med «Det syntetiske repertoriet». Erfaringene med det er de samme som med Kents repertorium.

Rubrikkene jeg brukte til repertoriseringen av kasuset over var:

  • < kalde føtter: – cold, becoming, a part of boddy agg. / cold, becoming feet
  • Contradictory and alternating states
  • Night, after midnight 0100, 0200, 0300
  • Ailments from antisipation

Tar med midler som skårer 3 og 4 ganger. Repertoriseringslisten blir da seende slik ut:

  • Ars. – 3/7
  • Kali.- C. — 3/3
  • Puls. — 4/9
  • Sep. — 3/5
  • Thuja — 3/4?

Gjenkjenning av simillimum på repertoriseringslisten:

Hvis du ikke kjenner sykdomsbildet til den syke igjen i M.M. til de midlene repertoriseringen bragte fram, kan det skyldes at simillimum ikke er på listen, eller at forståelsen din av kasuset og Materia Medica ikke strekker til. I slike tilfeller gir du sulphur. Enten kurerer du , eller du tydeliggjør kasuset ditt slik at du kjenner det igjen i M.M. i andre omgang.
For noen år siden kunne jeg ikke ha skrevet dette uten å ha blitt «pepet ut». Ja, jeg blir det muligens også dag selv om det har vært kjent siden «De kroniske sykdommene» kom ut. Men den boka er jo så «gammeldags» at «ingen» leser den.

Men hvordan gå fram for å kjenne sykdomsbildet til den syke igjen i M.M. til de midlene repertoriseringen bragte fram? I Aude Sapere nr. 1/97 prøvde jeg å si noe generelt om det. Jeg får be deg lese Individualitet og patologi i homøopatien II før du fortsetter å lese her.

Før vi ser på selve kasuset, så la meg si noe om en holdning til virkeligheten. I vår kultur har vi en forestilling om at verden lar seg forstå hvis vi vet nok om de enkelte delene den består av. I vårt strev for å finne ut mest mulig om detaljene, glemmer vi lett den sammenhengen de står i. Faren ved en slik holdning er uttrykt i erfaringen om at helheten er mer enn summen av de enkelte delene den består av. Vi er utstyrt med evnen til å «se» dette «mer enn summen av delene». I andre kulturer er denne evnen høyt verdsatt og tilsvarende kultivert. Som en følge av denne forskjellen i tilnærmingsmåte, dyrker vår kultur analysen, mens andre kulturer dyrker syntesen. Det ideelle ville være om vi holdt begge tilnærmingsmåten for likeverdige, og brukte dem bevisst og etter behov.

Når du nærmer deg kasuset, må du ta i bruk begge tilnærmingsmåtene. Den analytiske evnen trenger du for å redigere kasuset , for å velge ut karakteristiske symptomer til repertoriseringen og for å velge rubrikker i repertoriet. Men for å forstå den dynamiske ideen i kasuset trenger du den syntetiserende evnen. Den første delen av jobben klarer vi greit fordi skolegangen vår — helt fra 1. klasse — tar sikte på å trene og å premiere den
analytiske begavelsen vår. Den andre delen av jobben, som setter krav til den syntetiserende evnen vår, har vi nok større problemer med fordi skolegangen vår aldri etterspurte eller premierte den. De fleste av oss (?) fikk aldri utviklet den.
Når jeg nå prøver å forstå kasusets dynamiske ide, tar jeg i bruk den syntetiske tilnærmingsmåten, og/eller evnen til å se analogier. En analogi til noe, er et annet forhold som ikke er likt, men likeartet. Hold fast på det da.

La oss se om vi kan finne hva som er den gjennomgående ideen i denne personens selvforsvarsadferd — den dynamiske ideen i patologien. Vi går til det redigerte intervjuet over.
Jeg er på jakt etter fenomen som av en eller annen grunn er merkverdige — som har «ladning» — dvs. som enkeltvis eller sammen med noe annet i teksten, evner å fange oppmerksomheten min. Den eneste måten å finne slike «rariteter» på er å lese den sykes framstilling om og om igjen.
Uten den følsomheten som trening gir, kan oppgaven virke ganske håpløs, men fortvil ikke. Det er en treningsak. Langsomt utvikler du «gehøret».
Jeg liker å begynne med det fysiske fordi der er ting mindre farget av holdninger og karakteregenskaper. Jeg «plukker»:

Hodet:
Migrenen kan forveksles med vanlig hodepine.
Fikk migrene av det som skulle få det bort.
Kan være på den ene, eller på den andre siden.
> av kalde omslag inntil avkjøling. Så kan det være godt med et varmt omslag.

Genitalia:
Smerter i buken under mens. > av å gå lang og voldsom tur — ta seg ut.

Extremiteter:
Kramper i leggene. > av å klemme på dem. Klemmer det ut av musklene. Det kan flytte til en annen muskel.

Mentalt:
Under nevrose: — angst pga. arbeidssted. Tegnet kart fra seng til arbeidssted. Gikk et stykke på vegen — så til sengs igjen.
Skrekk for oppmerksomhet på min person. Jeg ble amøbe. Alle tanker forsvinner. Geleaktig følelse. Som jeg ikke har skjelett.

Så var det den dynamiske ideen i kasuset da – ved hjelp av syntesen av analoge fenomener.
Hodet forteller på forskjellig vis om noe foranderlig, noe som veksler, noe motsigelsesfullt Leggene forteller en lignende eller analog historie. Krampene skifter plass. Fra buken er signalene ikke like tydelig analoge. Det eneste måtte da være at smertene blir > av å ta seg ut. Vi venter oss vel at ro lindrer en slik situasjon som er beskrevet her. Det motsatte må i tilfelle regnes som uventet — overaskende.
Det er ikke uvanlig at jeg får med fenomen på en slik liste over merkverdigheter i et kasus som jeg ikke kan se har noen klar sammenheng med de øvrige. Ta dem likevel med hvis du føler de har ladning. Når du tolker et kasus feil, er det ofte disse bitene som i andre forsøket setter deg på sporet av den riktige tolkningen.
Materialet som helhet gir likevel antydning om en tendens. Så det er ikke nødvendig å «presse» detaljene fra buken.
Noe motsigelsesfullt og foranderlig kommer til syne når jeg syntetiserer de utsorterte signalene fra det fysiske. Lokaliteter og en modalitet forandrer seg.
Kan jeg finne noe som er analogt til dette på det mentale området? på det emosjonelle og intellektuelle planet?

Det skulle ikke være for vanskelig å «se» analogien mellom de påpekte særtrekkene ved det fysiske reaksjonssettet og reaksjonene under «nevrosen».
Konklusjonen må bli: Den sykes selvforsvarsadferd særmerkes av det foranderlige og paradoksale. Det kommer tydligst til uttrykk på lokaliteter og modaliteter.

Hva nå ?
Jeg har kommet frem til en foreløpig konklusjon på grunnlag av nokså entydige signaler fra flere fysiske lokaliteter. At tendensen er synlig på flere lokaliteter, og at det finnes analoge forhold på det mentale området under mental sykdom, styrker meg i troen på at jeg har tak i noe vesentlig.

Det jeg må gjøre nå, er å sammenholde konklusjonen med repertoriseringslista, for å se om jeg finner det samme temaet som dynamisk poeng i M.M. til et eller flere av midlene på denne. Om denne sammenligningen skal være en mulighet for deg, må du ha forstått M.M. på samme måte som jeg viste for kasusets del.
Repertoriseringslista:

  • Ars. – 3/7
  • Kali.- C. — 3/3
  • Puls. — 4/9
  • Sep. — 3/5
  • Thuja — 3/4

I M.M. til alle de fem midlene, finner du det alternerende. Hos de fire siste, finner du også det motsetningsfylte om enn på forskjellig måte. Med andre ord, repertoriseringen har bragt frem 4 midler med variasjoner over det særtrekket vi så som fellestrekk ved den sykes patologiske ytringer. Midlene sansynliggjør tolkningsresultatet og tolkningsresultatet sansynligjør repertoriseringsresultatet. Det bekrefter også riktigheten av den metodikken vi har fulgt.
Kali. — c. skifter lokaliteter og modaliteter. Sepia blir > av mer av det som gjorde henne <. Puls. Er foranderlig som Kali. — c. Hun blir > av forsiktig morsjon men < av voldsom morsjon. I dette tilfellet velger jeg derfor å starte behandlingen med Kali. — c. og har Pulsatilla og Sepia på «lur».

Ved å arbeide slik, bruker jeg den empiriske kunnskapen i homøopatien — alene – til å frembringe repertoriseringslista. Det står for vitenskapen. Så tar jeg i bruk homøopatens «artistiske» begavelse for å vurdere det empiriske resultatet. Slik forener jeg vitenskapen og kunsten innen faget.

Merknader til kasuset:
Etter diverse plusspotenser av Kali-C. ble først urinvegsproblemene borte – og så langsomt, meget langsomt ble migrenen nesten borte. Legg merke til rekkefølgen. Plagene ble > fra periferi til sentrum – dvs. i gal rekkefølge i forhold til Herings lov. Her var det grunn til å passe seg.

Som antydet, var jeg ikke helt sikker på middelvalget i første omgang. Pulsatilla og Sepia kunne også være aktuelle.
Pasientens reaksjoner på behandlingen demonstrerte at Kali -C. var feil middel. For å velge påny mellom de aktuelle midlene, måtte jeg spørre om det har framkommet noe under behandlingen som kunne sette meg på riktig spor.

Under behandlingen kom den syke opp i en vanskelig valgsituasjon. Hun valgte et alternativene den ene dagen og det motsatte den neste. Slik fortsatte hun gjennom flere uker. Hun sier selv at hun følte seg ambivalent og at det var vanskelig å vite hva hun ville.
Siden dette ubestemte, vinglete blir svært markert under behandlingen, på grunn av tolkningen av kasuset før behandlingen tok til og fordi repertoriseringen bragte frem Sepia og Pulsatilla som alternativer til Kali-C., gav jeg nå Pulsatilla.
Etter dosen kom en uke med mye hodepine. Deretter avtok den i hyppighet og styrke. Urinvegene forholdt seg rolige. Etter tre uker blusset urinvegsirritasjonen opp igjen. Den varte i ca. en uke før den gav seg av seg selv. Deretter kom en smerte i det høyre kneet. Der hadde pasienten hatt en skade en gang i tiden. Siden har det ikke vært problemer av noen art.

Etter Pulsatilladosen fulgte utviklingen Herings lov for en kur – fra sentrum til periferi. Jeg er derfor rimelig sikker på at det her dreier seg om en kur – og ikke om en undertrykking som var tilfelle i første omgang.